Jeg leser ikke så ofte dikt lenger. Fikk kanskje dosen min som redaktør for Poeten. Men av og til kommer det ting, på radio, i blader, på TV, som berører meg. Og i dag, under frokosten gjorde det akkurat det.

Aasmund Olavsson Vinje er et navn jeg kjenner, men en produksjon jeg ikke er kjent med. Stort sett er jeg kjent med ansiktet hans fra den gamle femti-lappen fra 80 og 90-tallet.

Jeg burde nok sjekke ut hans forfatterskap nærmere. På Ni-Timen i dag leste Lise Fjeldstad et dikt av ham som beskriver savn og kjærlighet veldig vakkert. Hør på dette:

Og så kan du lese selve diktet her

Og sånn for å lese meg selv opp og presentere ham på Sollie’s Krøniker. Her mer om Aasmund Olavsson Vinje