Min Morfar

Morfar 3

Jeg har vært på loftet for å lete etter en equalizer, du vet, en sånn som farger lydbilde. Jeg hadde en slik en gang, men har sannsynligvis gitt den bort på loppemarked, for jeg finner den ikke. Derimot fant jeg noe som tross alt er av mye større verdi. Et bilde av min morfar.

Sånn så han ut, min morfar, under 2. verdenskrig. Bildet er tatt i Skottland, rundt 1942, og dette er altså troppen han var en del av. I følge min mor, og jeg vet ikke hvor lurt det er å høre på henne, så var det bare han og en kar til som overlevde.

Jeg har mange ganger tenkt at han var litt av en mann, morfar. Var med å kjempe under 2. verdenskrig på de alliertes side. Fikk kongens fortjenestemedalje for sin tjeneste i flyvåpnet, var med i bombetoktet over Vallø utenfor Tønsberg, bare en kilometer fra der hans kone, min mormor, og hans datter, min mor, bodde. Det er litt av en historie.

Morfar close up

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ligner min morfar. Jeg er til og med redd for å fly. Men noen ganger når jeg tenker på ham, så føler jeg at jeg ligner litt på ham. Kanskje noen gener har blitt overført. Jeg likte jo blant annet å drikke når jeg var yngre.

Det skal sies at morfar ikke var mye til bestefar. Jeg kalte han jo ikke det heller. Men han var ikke så mye til stede for oss barna. Han levde sitt liv, drakk sin sprit og døde med stil i 1990. Da bestemte han seg for at dette var ikke noe liv, etter noen år med sykdom. Sa farvel til de næremeste og døde.

Men jeg kjente han ikke. Ikke i det hele tatt. Når han begynte å bli syk,var jeg 20 år, og kjempet min egen krig. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg vekk fra familien, om jeg ikke skulle prøve å bli mer kjent med en av dem jeg hadde minst kontakt med i en allerede dysfunksjonell familie.

Så jeg ble aldri kjent med min morfar. Jeg husker at han leide meg på tur nede ved fjorden i Horten og fortalte spennende historier. Jeg var kanskje fem år. Jeg husker han snakket med klar sterk bergensdialekt. Skarret høyt på r’ene, spesielt når han ble irritert. Og jeg husker han luktet alkohol og lagde god mat. Brukte alltid ekte smør og lot meg få smake på parmesan på boks. Husker han lagde ribbe med sprø svor.

Men jeg kjente han ikke. Allikevel blir jeg stolt når jeg ser på dette bilde. Han levde i en annen tid, kjempet for sitt land. Slike ord gjør meg stort sett bare forvirret. Men jeg er stolt. Vet egentlig ikke helt hvorfor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s