En Gang Var De Helter (# 001) – Queen

Queen 1

Det var den dagen jeg hørte «Bohemian Rhapsody» på rommet til Tine, sannsynligvis på høsten i 1976, at jeg tok steget ut av barndommen. Sånn føltes det i alle fall. Dette var svære greier, og lignet ikke på noe jeg hadde hørt før. En stund etter, etter anbefalinger fra musikksjefen på Sandefjord Bibliotek, oppdaget jeg stereo, der jeg satt med øretelefoner i musikkrommet på biblioteket og hørte på Pink Floyds «Dark Side of the Moon». Jeg var på vei inn i noe helt annet enn det jeg hadde kjent til da. Men det med stereo skal jeg komme tilbake til.

Queen var de store heltene i ganske mange år. Den første LP’en jeg selv skaffet med Queen ble Sheer Heart Attack som kom året før «Bohemian Rhapsody». Vel, skaffet og skaffet… Jeg hadde tatt opp hele A Night at the Opera hos Tine, men ved en tilfeldighet, tidlig i 1977, fikk jeg Sheer Heart Attack av han fyren som var litt forelsket i min storesøster Britt. Han het Bjørn, og hadde bestilt feil i plateklubben. Jeg fikk 10cc også, Sheet Music eller skittmusikk som han sa. Han syntes det var en svært morsom vits. 10cc skal jeg komme tilbake til i en annen post, men nå altså, QUEEN!

En av mine personlige favoritter er fra det albumet jeg hørte mest på. Dette er en sang som står seg like bra i dag. På 1 minutt og 44 sekunder klarer Queen å skape en låt, så stor, så grandios. Det er rett og slett et lite kunststykke av en låt, og viser Queens enorme musikalitet komprimert ned til under to minutter.
Hør på «Lily of the Valley» fra Sheer Heart Attack (1974) og bli blåst av stolen.

Queen 2

Alt var bra med Queen den gangen. De laget musikk som ikke hørtes ut som noe annet. Den var ofte ganske tøff, med tunge gitarer og mye trykk, for så å bli lett og luftig, merkelig og skummel, morsom og rar. Queen kunne spille alt.

Jeg hørte stort sett all musikk på en mono høytaler. Kassettspilleren min hadde bare en høyttaler, og platespilleren var koblet til en gammel Radionette Kurer, så stereo hadde jeg bare så vidt hørt på rommet til Tine.

radionette kurer

Men så startet altså Sandefjord Bibliotek sitt musikkrom, der man kunne sitte å lytte på plater med store øretelefoner på. Og de hadde faktisk ganske mange plater innenfor pop og rock, takket være en ganske ung innkjøpssjef. Det var da jeg virkelig oppdaget stereo. Og Queen ble enda bedre i stort lydbildet. Jeg husker jeg ble blåst overende av «The Prophet’s Song» fra Night at the Opera. Den var om mulig nesten enda mer imponerende enn «Bohemian Rhapsody».

Queen ble mitt band frem til omtrent 1980. Da visste alle hvem de var, og fra The Game fikk de store hits som «Crazy Little Thing Called Love» og ikke minst «Another One Bites The Dust». Jeg sluttet ikke å høre på Queen, men jeg var blitt 15 år, og magien var litt borte. Queen var bare nok et av mange bra band.

Men i 1976 var de altså magiske. Og album som A Day at the Races, News of the World og Jazz holdt magien ved like og var soundtracket til mine første steg inn i ungdommen.

queen 1977

En kommentar om “En Gang Var De Helter (# 001) – Queen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s