I dag er fangsten funnet i Hjemmet Nr. 5 fra 1980. Altså tidlig 80-tall, svært tidlig. Jeg fant en annonse for en JVC videoopptaker, og det vekket mange minner. Var det noe jeg gikk rundt å drømte om den gang, så var det nemlig videomaskiner som kunne ta opp TV-program. Jeg slukte alle annonser, og annet stoff om VHS, BETA og andre systemer. VHS vant jo som kjent kampen, også hos meg når jeg endelig fikk meg videomaskin.

Mitt sterke kjærlighetsforhold til VHS startet på ekte i 1981. Jeg begynte første året på videregående og fikk studielån. På elektrosjappa i sentrum av Tvedestrand, der jeg av diverse uheldige årsaker bodde i den perioden, kunne man leie en av de svært eksklusive videomaskinene. Jeg betalte 450 kroner måneden, men var overbevist om at det var en bra måte å bruke studielånet på.

Jeg kjenner det ennå kiler i magen når jeg tenker på den dagen jeg koplet opp spilleren opp mot min gamle svart/hvitt TV som jeg hadde kjøpt året før på en bruktsjappe. Og ikke minst, den følelsen av å ta av plasten på videokassetten jeg hadde kjøpt. Den var av typen JVC, var på hele 180 minutter og hadde etiketter som jeg kunne klistre på og skrive en oversikt over innholdet som etterhvert skulle inn på tapen. Jeg husker lukta, spenningen, husker det som et svært lykkelig øyeblikk. Endelig kunne jeg begynne å arkivere TV-opptak. Jeg kunne ta opp Tippekampen, Fjernsynsteatret og Videoteket. Og jeg kunne se det om og om igjen, når jeg ville. Verden var min.

Mitt største problem i forhold til det å bringe en slik maskin i hus, var at jeg kun fikk lov å bruke den på min gamle svart/hvitt-TV. Vi hadde farge-TV i stua, men min mor var overbevist om at et slikt monster av en maskin kunne ødelegge den fine nye farge-TV’en. Og det nyttet ikke å fortelle henne at den var laget for å brukes på TV. Jeg måtte smugle spilleren ned om natta når mine foreldre sov, for å se mine opptak i farger.

Min søster jobbet i 1981 på et gatekjøkken med videoutleie, og tok av og til med seg filmer hjem. Hun fikk låne spilleren mot at jeg fikk se filmene etter henne. Hun turte bare å gjøre det i helgene, så det ble mang en lang natt til søndag. Det var her jeg så «The Deer Hunter», «Smokey and The Bandit», «Blues Brothers» og ikke minst «Alien» for første gang. Store øyeblikk var det, og flere av disse filmene har jeg fortsatt et helt spesielt forhold til. Jeg så dem jo gjerne flere ganger, og etterhvert leide vi dem også for en billig penge hos min søster, jeg og mine etterhvert mange venner. Ja, for hadde man videospiller i 1981 fikk man plutselig mange besøk. Folk jeg omtrent ikke kjente en gang stod på døren og lurte på om vi skulle henge sammen litt. Jeg ble i en periode populær.

En gang hadde jeg en stor samling med videokassetter. Fulle av opptak fra TV. De opptok en hel vegg, og jeg var vel oppe i nærmere 500 kassetter på det meste. Jeg var virkelig en ekte videot, som man så fjongt ble kalt om man samlet mye på VHS. Mitt forhold til VHS skulle bli langvarig. Det startet altså høsten 1981, og først i 2003 sloknet det. 22 lykkelige år fikk vi, VHS og jeg. Og fortsatt har vi minnene.

I 2003 bodde jeg i Oslo, var blitt pappa, hadde giftet meg, og høsten 2003 kjøpte jeg min første DVD-opptaker. Vi bodde i en liten leilighet i en bygård og derfor var det egentlig bra for alle parter at jeg solgte min videosamling på Finn. Fikk 1500 kroner for alle 200 kassettene. Ja, for jeg påstod at jeg bare hadde 200. Resten av kassettene klarte jeg å smugle opp på loftsboden, og i dag står de på loftet i vårt rekkehus. Jeg har fortsatt over 150 kassetter med opptak fra den gyldne TV-alderen. En dag skal jeg koble opp min gamle videospiller (den jeg kjøpte i 2001), og se på de gamle opptakene igjen. Jeg tror det blir staselig. Jeg elsker nemlig fortsatt VHS.

Legger også ved selve annonsen jeg fant i Hjemmet. Den er, for sånne videoter som meg, veldig morsom å lese. Trykk på bildet for å få den i full størrelse.