Hei, jeg heter Pål og jeg er IKKE alkoholiker, ville jeg ha sagt, om jeg av en eller annen merkverdig grunn skulle presentert meg selv på et AA-møte. Og takk for det, egentlig, for jeg hadde nok vært en fryktelig dårlig og sutrete dranker som hadde sovet meg gjennom dagene. Jeg tåler jo ikke stoffet særlig godt lenger. Blir fort sliten av å innta noen glass, og tenker rimelig tidlig på kvelden at jeg snart kanskje burde gå å legge meg. Av den grunn, og noen andre grunner jeg kommer tilbake til, drikker jeg mindre og mindre med årene. Men jeg har en bakgrunn som fest og moromann, en svært lang periode i min ungdom. Fra jeg var 16-17, til jeg nærmet meg midten av tredveårene, gir meg lang fartstid i alkoholens tjeneste.

Og i den perioden la jeg meg til en del vaner. Ofte, nesten alltid, måtte det være alkohol inkludert hver helg, ellers ble fredagen og lørdagen ofte sett på som litt mislykkede. Bortsett fra en periode på et par år i 1989-90, der radiojobbingen ble så intens at jeg ikke tok fri i helgene, var de mange festene det som var det overordnede målet for lykke. Det er litt rart å tenke på nå, at jeg en gang har tenkt sånn.

Nå er jeg altså 49, familiemann og en pingle til å drikke. Jeg drikker ikke lenger sprit, bortsett fra en liten pinne Whisky og Cognac i godt selskap (og da mener jeg faktisk en). Det siste året har jeg mer eller mindre sluttet å drikke øl, delvis fordi jeg ikke liker det spesielt godt (har aldri gjort det, egentlig) og mest fordi det gjør meg i elendig form, når jeg inntar særlig mer enn et par halvlitere. Da står jeg igjen med vin. Jeg drikker ikke hvitvin. Bortsett fra en kort periode rundt 18-alder har jeg aldri drukket hvitvin. Jeg liker rett og slett ikke smaken. Champagne, musserende, likører og longdrinks… rører det ikke. Har hatt et lite søtt kjærlighetsforhold til Portvin, men det er ikke utpreget lidenskapelig for tiden. Da er det nesten bare rødvin igjen. Og jeg liker fortsatt rødvin. Så noen ganger drikker jeg noen glass.

Problemet er bare det at jeg slett ikke tåler det heller spesielt godt. Svært raskt, kanskje etter bare et par glass, blir jeg slapp, mister energien og merker en sånn litt kjip uro jeg liker dårlig. Kan til og med bli nedstemt noen ganger. Så konklusjonen min er at jeg enten har brukt opp alkoholkvoten min allerede, eller så har jeg jammen gått bort å blitt allergisk.

Jeg kan av og til ha glede av et glass rødvin rett før jeg skal legge meg. Da kan jeg få en virkning som gjør det lett å sovne, noe jeg ellers kan slite litt med. Så der er jeg altså nå. Jeg drikker av og til alkohol, og det ofte av medisinske årsaker, da jeg anser sovepiller som noe ganske skummelt. Jeg er offisielt middelaldrende.

Et av mine favorittband, The Kinks, oppsummerte alkoholens lumske natur på en glitrende måte på albumet Muswell Hillbillies tilbake i 1971. Ray Davies har tydeligvis hatt noen stevnemøter med stoffet. (nææh, virkelig, liksom??!)

Før tenkte jeg, som nevnt, at fest uten alkohol ikke kan defineres som fest. Nå tenker jeg at jeg ikke lenger behøver å forholde meg til slikt, da jeg av naturlig grunner ikke lenger drar så mye på fest. Ikke blir jeg bedt ofte, heller. Og forøvrig fungerer det sosiale ti ganger bedre når jeg ikke drikker, sånn stort sett hele tiden.

Jeg er altså ikke en alkoholiker, jeg er jo egentlig i ferd med å bli noe som ligner litt  på en kommende avholdsmann. Men jeg hater å bli puttet i bås. Så derfor velger jeg å se på meg selv som en mann som har blitt litt skadet av det søte livet, litt voksen av all spriten og litt klokere av rødvinen med årene. Og tross alt, jeg skåler fortsatt for mine venner og dem som jeg kjenner.