Novelle (# 001) – Nina, Det var Egentlig Ingenting

JEG HAR SÅ SMÅTT BEGYNT Å SKRIVE PÅ EN NOVELLESAMLING, MEN HAR FORTSATT IKKE EN KLAR RØD TRÅD, ELLER HVILKE HISTORIER SOM BLIR MED TIL SLUTT. DENNE NOVELLEN VAR DEN FØRSTE JEG SKREV ETTER AT JEG VAR FERDIG MED FØRSTE UTKASTET PÅ ROMANEN 1975 I 2012. HAR REDIGERT LITT PÅ DEN I DAG.

Innleggsfyll 1

NINA, DET VAR EGENTLIG INGENTING

Hele oppslagstavlen er full av gamle beskjeder. «Kjøp brød», «Husk Tannlegetimen torsdag kl. 12», «Hundene har ikke fått mat». Lenge siden de andre hang opp nye lapper. Post-it blokka ligger fortsatt på benken, klar til bruk, men jeg har ikke lenger noen å skrive beskjeder til, så jeg har begynt å henge opp overskrifter fra avisene. Katastrofer, terror, ulykker og drap. Det er en slags rolig trøst i all ondskapen. En beskyttelse. Godt å vite at det ikke finnes godhet der ut. Ingen bedring i sikte. Vi går sakte mot en avslutning, alle som en. Det er ikke bare meg.

Jeg har gjort det til et morgenritual å henge opp en ny overskrift. Ser en siste gang på gårsdagens tekst, og sakser ut en ny. De nye overskriftene er i ferd med å overskygge de gamle lappene om hverdagslig gjøremål, men de skal aldri tas vekk. De henger der som vitnesbyrd om at en gang hang verden sammen. Sakte blir de nå borte i avisoverskriftene. Snart forsvinner de helt.

Jeg tenker lenge på den nye overskriften. «Grunnmuren sprakk». Vanligvis velger jeg meg noe mer voldsomt, men denne lyste mot meg fra avisen. Den snakket rett til meg. Stabilisator i bunnen. Det er det jeg er. Og jeg har slått store sprekker. Snart går jeg i oppløsning, tenker jeg lettet.

Jeg sjekker Yr av gammel vane, uten å se ut av vinduet. 1,1 – 1,4 mm nedbør de neste to timene. Jeg går ut i gangen, tar frem de svarte tøyskoene og vipper frem paraplyen. I det jeg går opp bakken til stasjonen ser jeg en fyr stå og slå en trepinne i bakken. Han ser flyktig på meg, fortsetter med sitt og jeg går bort til billettautomaten. Fire ganger i uka reiser jeg denne veien. Hver uke, aldri noe avvik. Ordnet alltid månedskort før. Men jeg får meg ikke til det lenger. Det er som om et slikt kort vil bli selve symbolet for alt det som ikke lenger er rundt meg, det som jeg dypt innenfra slett ikke aksepterer, men som jeg allikevel må leve med. Jeg kan ikke kjøpe kortet. Da er det avgjort, bestemt og jeg vil gå med det i lomma hver dag, kjenne på den harde overflaten, stryke fingrene mot plasten og vite at det er sant. Vite at jeg fortsatt består, at jeg kanskje aldri vil forsvinne herfra.

Det er godt å vente på toget. Jeg står i utkanten av menneskemengden, observere de andre. Noen kansikt som dukker opp hver dag, noen nye skikkelser, med en annen rytme, annen holdning. Jeg ser på ryggene, kaster korte blikk på de som sitter inne i skuret, de som beskytter seg. Jeg lager ofte historier om de andre, spesielt de som sitter. Hans Ole, i sin sedvanlige dress og slips, med veska pent plassert mellom føttene. Han er bekymret over innvandringsreformene, drømmer om en et-roms sentralt inne i byen, og vet at kona aldri har elsket ham. Og rett ved siden av, nesten så nære at de har kontakt, sitter Bente. Hun går alltid av etter to stasjoner, bærer alltid på et nett det står «I love N.Y.» på, men har aldri reist lenger enn til København. Det våger hun ikke. Hun har åtte timer foran seg på Solvang Sykehjem, og vet at det kan være i dag at Hansine, som hun har pleiet i fire år, tar sitt siste sukk.

Så kommer toget. Jeg liker lyden av toget før det kommer inn i synsfeltet. Jeg tenker ofte at jeg har magiske evner. Husker hvordan jeg imponerte barna med å si at «Nå kommer det», lenge før de så noe tog. Men jeg er ikke alene om evnene. Gruppen av mennesker er i bevegelse i det toglyden fyller perrongen. Og så, langt der borte suser lokomotivet mot oss. Man er klare til å kjempe om plassene. De ivrigste står langt innenfor den gule streken. Av og til uler toget i det det kommer inn mot platformen. Advarer alle dumdristige om at de har gått over grensen. Så åpnes dørene, noen få forvirrede ansikt prøver å komme seg ut før de første grådige trenger seg inn og leter etter ledige plasser.
Jeg nyter å stå på stedet hvil, vente til det roer seg ned. Har funnet en plass der jeg vet det er kort vei til inngangsdøren, toget stopper på samme sted hver morgen. Liker å tenke at jeg utstråler en verdighet. At jeg fremstår som en erfaren bruker. En ung mann, kanskje i begynnelsen av tredveårene, nikker anerkjennende mot meg. Jeg nikker tilbake, med et forsiktig smil. Vi pleier ofte å gjøre det, han og jeg. Vi går som oftest sist inn fra hver vår kant. Vi deler en kunnskap, en felles stolthet. Vi er ikke som alle de andre. Ikke et ord blir sagt. Ser bare på hverandre den ene gangen i det døren lukkes. Konstaterer at vi har noe felles.

En av de nye, har aldri sett henne før, dytter litt ekstra og skaper litt bryderi. Hun unnskylder seg raskt, henvender seg til sidemannen og nevner noe om ryggproblemer. Sidemannen sier lavt «Huff da», og den nye finner sin plass. Hun vet ikke bedre, nykommeren. Det er svært få som snakker. Av og til kan det være en og annen som sier noe lavt i mobiltelefonen, kanskje med ektefellen, om når de små skal hentes i barnehage, eller at de ikke kanskje ikke rekker hjem til vanlig tid. Små korte samtaler som ingen reagerer på. Men i dag er det ikke bare damen med ryggproblmer som bryter regelen. En mann roper plutselig ut i togsettet. Han har telefonen tett opp mot øret, og virker ikke som han en gang har registrert at han er om bord i et tog. Folk snur seg automatisk mot stemmen. Noen ser brydd vekk, andre viser sin irritasjon og holder blikket litt. Mannen fortsetter i samme høye tone. Snakker et språk jeg ikke forstår. Snakker med høy diskant, og sinte konsonanter. Alt er skarpt og ubehagelig. En person helt uten dannelse og uten noen form for respekt mot de uskrevne reglene, tenker jeg. Alle vet da vel at man ikke skal lage høye lyder her inne. Jeg lurer på hvem han snakker med. Han høres sint ut. Ordene slår mot meg med stor kraft. Det angår ikke meg, jeg vet det, men allikevel er det som om det meg han snakker til. Han kommer med et siste utbrudd, og roen vender sakte tilbake. Jeg ser fort bort mot ham, men nå står han bare der og ser ut som hvilken som helst annen.

Etter hvert fylles toget helt opp. Nesten ingen går av, og mange nye kommer på. Det blir tettere og tettere rundt meg. De første gangene jeg reiste slik, fikk jeg nesten panikk. Nå har jeg forstått systemet, og tviholder på et håndtak. Der står jeg tett opp til veggen ved håndtaket og føler meg nesten i ett med festet mitt. Så lenge jeg har noe å holde fast i når jeg kommer inn i kupeen, så gjør det ingenting om det blir tett med folk rundt meg.

Hva gjør du nå? Står du også på et tog på vei til byen? Jeg prøver å forstille meg hva du har på deg, om du står eller sitter. Jeg savner deg, vet du det? Vet du at jeg hver eneste dag, hver time, henter deg frem? Jeg har din gamle parfymeflaske i veska. Av og til, når du plutselig ikke vil dukke opp i tankene, det skjer stadig oftere, tar jeg frem flaska, åpner korken og lukter lenge. Da maner jeg deg frem. Så lenge jeg har flaska, blir du aldri helt borte, vet du det? Vet du at jeg lukter deg fortsatt?

Toget siger sakte inn på endestasjonen, og som vanlig blir det trengsel. Jeg holder godt fast i håndtaket, presser meg inn til veggen, gjør meg liten, venter. Går ut som siste mann. Har aldri dårlig tid. I det siste har jeg tatt toget som er inne en time før jeg skal være på plass. På den måten er jeg beskyttet mot forsinkelser, og trenger aldri å skynde meg gjennom byens gater. Av og til, når været er godt, stopper jeg innom en kiosk, kjøper en kaffe og finner meg en benk. Ser på alle som løper forbi. Tenker at de ikke har løst gåten, at de ikke har tenkt på alternativene. En time tidligere i seng, en time tidligere opp. Så enkelt. Men jeg vet jo at jeg er på egen hånd. Ingen andres rutiner å ta hensyn til. Ingen barn som skal på skolen, ingen kone som maser om at vi må dele på oppgavene om morgenen. Ingen hunder som trenger lufting og mat. Jeg skal være på jobb klokken ni. Det er det eneste hellige tidspunktet, og det jeg bygger hele min morgen rundt.

Husker du før? Hverdagen. På an igjen. Mandag morgen, du opp før sola, før alle andre. Lyden fra dusjen, bjeffingen fra hagen, jeg som stod opp når du var ferdig med frokosten, barna som kom tuslende i det du stod i gangen og gjorde deg klar for dagens jobb. Husker du? Hvorfor tok vi ikke bilder? Alt annet er fotografert. Sommerferiene, bursdager, skogsturer, alt ble dokumentert. Men hverdagen? Ingen tenkte på at det vi gjorde oftest, var det som vi først ville glemme. Men jeg har ikke glemt. Har du? Nei, du tenker ikke sånn. Du har bare byttet ut den ene med en annen. Du står helt sikkert fortsatt opp først, går i dusjen. Huset er nytt, mannen du deler seng med er ny, men ellers, akkurat de samme rutinene. De samme hundene, samme barna, samme hverdag, og tiden går, gjør den ikke? Alt flyter i hverandre, ikke sant? Vet du at du har visket meg ut? Gjort meg usynlig?

Jeg er alltid på plass litt før tiden. Aldri senere enn ti på ni. Fire dager i uken. Den femte har jeg hjemmekontor. En gang var det himmel på jord. Dagen da jeg både kunne jobbe og føle at jeg hadde fri på en gang. Jeg var privilegert, kunne prioritere barna, vaske litt i huset, gå tur med hundene, og allikevel rekke å jobbe nok. Kunne ta det jeg ikke rakk litt senere i helgen. Vi hadde tid til hverandre, og var stolte over hvor planlagte og strukturerte vi var. Jeg har fortsatt hjemmekontor hver fredag. Jeg vasker fortsatt huset, grundigere og lengre enn før. Egentlig jobber jeg ikke på fredagene. Jeg har rukket alt innen torsdags ettermiddag. Jobbet inn timene. Men det er det bare jeg som vet. Jeg holder fast på denne dagen. Vet ikke helt hvorfor. Egentlig vet jeg at min tilværelse må oppløses. Snart skal jeg slutte med hjemmekontor.

De beste timene på dagen er når jeg endelig kommer inn i rytmen på jobben. Slår på maskinen, taster inn små tall på skjermen, trykker enter, leter etter feil. Da er alt på plass. Ingen ting utenfra som truer. Jeg har full kontroll. Spiser aldri lunsj nede i kantina lenger. Det bare forstyrrer. De første ukene måtte jeg unnskylde meg med at jeg ikke hadde tid. Nå spør ingen lenger. Jeg har medbragt matpakke og slipper å høre om Jan Ove som har vært i England på fotballkamp eller Reidun som ikke kan forstå hvordan hun skal få alt i stand til konfirmasjonen. Jeg behøver ikke nikke anerkjennende, si ja og ha. Nå vet jeg ikke lenger noe om hva kollegaene bedriver i fritiden, og ikke behøver jeg svare på spørsmål om meg og mitt. Jeg sitter ofte lenger enn de andre utover ettermiddagen. Passer på å jobbe forbi rushtiden. På toget hjem er det god plass. Jeg har alltid vindusplass mot venstre. Utsikt mot fjorden. Jeg lukker verden ute med musikk. Planlegger alltid før jeg går fra kontoret hva jeg skal høre på. Har to-tre album jeg plukker ut hver fjerde uke. Det er alltid best utover i ukene, når jeg begynner å kjenne sangene. Begynner å identifisere meg med tekstene.

Jeg ser ut av vinduet, tenker på alle som bor i husene som ligger langs sporet, og glemmer at jeg selv er på vei til noe tomt. Noen ganger stopper toget slik at man kan se rett inn i noen av stuene. Av og til får jeg et glimt av familier som sitter samlet rundt middagsbordet, sitter foran flatskjermene, intetanende om at jeg ser på dem, observerer dem. Jeg liker de øyeblikkene. Lar sangene bli filmmusikken til deres hverdagsliv. Musikken danner en ramme rundt dem, og de har ikke den fjerneste aning om at de blir en liten filmsnutt. Jeg liker at de sitter der inne, kapslet inn i veggene, i møblene, innelåst og i trygg forvaring.

Sitter dere og spiser akkurat nå? Du, barna, den nye mannen? Samlet rundt spisestuebordet, ivrig opptatt med å fortelle om dagens hendinger? Ser dere toget som står der, rett utenfor hagen? Ser dere han som bøyer seg forsiktig frem og ser på dere noen sekunder før toget skyter fart?

Jeg skrur alltid av musikken et par minutter før jeg skal gå av. Ruller sammen øretelefonene, og legger dem i vesken. Liker best å høre lyden av trafikk og mennesker når jeg går hjem. Vi står rolig og venter på at toget skal stoppe. Bare en tre-fire stykker som alle har såpass god tid at vi veksler flaue blikk når vi oppdager at ingen har trykket på knappen, slik at dørene åpner seg. En ung fyr trykker istede på fra utsiden og trenger seg inn før vi rekker å gå ut. Jeg tar et godt tak i vesken, og passer meg ekstra nøye for det siste trinnet som står et godt stykke utenfor perrongen. Har alltid vært redd for å tråkke over og falle ned på sporene.

Jeg går ned mot bakken og stopper et øyeblikk og stirrer på et nytt skilt som er kommet opp. Det står der, lavt over gelenderet, på en tilsynelatende provisorisk trepinne, stukket dypt ned i bløt jord, med et laminert A-4 ark stiftet på toppen av pinnen.

Fem ord, NINA, DET VAR EGENTLIG INGENTING

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s