En Gang Var De Helter (# 002) – Bruce Springsteen

Springsteen 12

Overskriften her, som altså er navnet på denne serien, er i dette tilfelle litt misvisende. En gang var de helter; det behøver ikke å bety at de ikke lenger er det. Og mannen jeg presentere som helt denne gangen, er en fyr jeg setter pris på den dag i dag. Og, jada, det er et kjedelig valg. Bruce Springsteen er en av planetens største stjerner de siste 40 åra. Han er helt for minst tre-fire generasjoner musikkfrelste. Men det er nå en gang sånn, at av og til er jeg bare en av mange som holder en artist høyt. Man kan ikke ha alle sånn bare for seg selv.

I mitt første møte med Springsteen, ante jeg ikke at jeg hadde truffet ham. Jeg var 11 år, digget Manfred Mann’s Earth Band, og hørte spesielt mye på «Blinded by The Light», bandets kanskje største hit. Først fem-seks år senere fant jeg ut at dette var en Springsteen-komposisjon. Samme historie to år senere, i 1978. Patti Smith Group spilte inn «Because The Night» til stor suksess. Jeg trodde også der, i lang tid, at dette var Patti sin låt, men nei da, Springsteen der også.

springsteen darkness-cover

Det var først høsten 1979 at jeg ble eksponert for sjefen sjøl. Det skjedde i baksete på en svett Ford Taunus 17m på vei hjem fra fotballkamp mot noen bønder fra Gjerstad. De fleste på laget kjørte i minibussen, mens jeg, Ronny og Morten var så «heldige» at vi fikk kjøre med treneren. Det var en biltur på fem mil, og det var viktige mil. Treneren hadde nemlig oppdaget «Darkness on the Edge of Town», og spilte den hele turen hjem, og han spilte høyt. Jeg husker jeg ble helt oppslukt i musikken. Men jeg vet ikke helt om jeg likte det så godt. Det var en tung, seig musikk, husker jeg at jeg tenkte. Fyren som sang, sang veldig spesielt, og låtene var lange og ganske triste. Men det var noe ved musikken som festet seg. Treneren fortalt at vi hadde hørt på en artist som ble kalt den nye Dylan. Jeg hadde knapt hørt noe på den gamle, så jeg ble ikke veldig imponert over den sammenligningen. Og jeg dro slett ikke rett til platesjappa og kjøpte Springsteen det året.

springsteen-The-River

Først høsten etter ble jeg helt og holdent bevisst på Springsteens musikk. Da kom dobbeltalbumet «The River». Jeg leste plateanmeldelsene til Yan Friis i Det Nye, og han kunne fortelle at dette var det store, det nye, den ukronede kongen av rock. Da kjøpte jeg min første skive med Bruce, og siden har jeg stort sett fulgt ham. Kanskje ikke like intenst etterhvert som jeg gjorde fra 1980 til 1986, da han virkelig var en svært viktig inspirator, og som åpnet mange musikalske dører for meg, men jeg har alltid holdt meg oppdatert, selv om jeg aldri har havnet i kategorien blodfans.

Springsteen 3

Så hvorfor er da Springsteen en så stor helt? Først og fremst på grunn av tekstene,det var tekstene som traff meg mest av alt. For all del, musikken var selvfølgelig viktig, men når jeg ble oppmerksom på tekstene, så rykket Springsteen opp mot toppen av min liste over helter. Han skrev om ting som like gjerne kunne ha handlet om meg og mitt. Han forstod greia med å være ung, frustrert , rastløs og søkende. Han satt ord på det jeg lette etter, og akkopangert av musikken, ble det en kruttsterk blanding. Jeg får fortsatt gåsehud av å høre låter som «Point Blank», «Independence day» og «Thunder Road». Men min personlige favoritt kom på Born in the USA. Ingenting er bedre enn når Springsteen drar i gang «No Surrender». Teksten, låta, enenrgien smeltet sammen til en større greie som fortsatt gir meg en helt spesiell følelse.

Well, we bursted out of class
Had to get away from those fools
We learned more from a 3-minute record, baby
Than we ever learned in school

Well, we made a promise we swore we’d always remember
No retreat, baby, no surrender

I år har jeg vært så heldig at jeg har fått lastet ned alle konsertene Springsteen gjorde i Sør-Afrika og Australia/New Zealand i januar til mars i år. På Springsteens egen hjemmeside kan man mot en svært anstendig sum, laste ned hele konserter i strålende kvalitet. Det har gjort sitt til at jeg har hørt en del på The Boss igjen, etter noen litt magre år. Konsertversjonen av «No Surrender» og ikke minst «I’m Goin’ Down» beviser til fulle at Springsteen har magien inntakt ennå.

Hør Springsteen og The E. Street Band i storform spille «I’m Goin’ Down» fra Auckland, N.Z. i starten av mars i år.

Bruce Springsteen eldes med stil, mer stil enn de aller fleste. Han leverer imponerende bra ennå, og kommer han til Norge igjen, skal jeg på konsert, banna bein. Han er fortsatt en helt, jaggu er han det!

Springsteen 2014

En kommentar om “En Gang Var De Helter (# 002) – Bruce Springsteen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s