FRANCK POURCEL AND HIS GRAND ORCHESTRA
«Daydream»
fra albumet «The Way it Used to Be» (1969)

Noen sanger får en uventet skjebne, de tar veier som ingen kunne forutsett, og i dag skal vi innom en sang som virkelig har en spesiell og rimelig lang historie. I 1967 skrev to belgiske musiker ved navn Raymond Vincent og Sylvain Vanholme en melodi, med et gjentakende refreng tydelig inspirert av Tsjaikovskijs Svanesjøen. En drømmende, litt psykedelisk melodi med et sløyt og catchy hook. De fikk hjelp av en engelsk venn, David MacKay til å skrive teksten, og sangen fikk tittelen «Daydream». I 1968 bosatte Raymond og Sylvain seg i London, fikk med seg fire andre kamerater fra hjemlandet, og dannet bandet Wallace Collection, forøvrig oppkalt etter ett berømte museum i London.

Høsten 1969 hadde de fått platekontrakt med EMI og spilte inn sitt debut-album Laughing Cavalier høsten 1968 i selveste Abbey Road, i samme platestudio som The Beatles tok over et par måneder senere for å spille inn Let it Be. I begynnelsen av 1969 valgte EMI og satse på «Daydream» som singel, og selv om de ikke nådde opp i Storbrittania, så ble låta en stor hit i Belgia, og kom høyt på listene i Nederland, Tyskland og Frankrike.

Og der forlater vi Wallace Collection, i det de selv forlot London og reiste på en turné rundt om i Mellom-Europa. For egentlig handler denne posten om påskefjellet. Ok, det kan virke en smule forvirrende, men altså, påsken 1969 laget NRK en rekke radioinnslag i samarbeidet med Røde Kors. To år tidligere hadde det vært en voldsom ulykke-påske i Norge med 18 dødsfall, og NRK ville være med å drive opplysningsarbeid om de nye Fjellvettsreglene som var blitt utarbeidet. Og som kjenningsmelodi ble en instrumental av nettopp «Daydream» brukt, denne gangen med den franske orkesterlederen Franck Pourcel som sammen med sitt Grand Orchestra gjorde en typsik Easy Listening-versjon av komposisjonen. Og den versjonen skulle bli en melodi omtrent alle som vokste opp på sytti og åtti-tallet vil kjenne igjen.

I 1972 gjorde NRK en TV-versjon av fjellvettreglene, som gikk i reprise hver påske i mange år. På slutten av 80-tallet forandret de litt på konseptet, og fikk Åsleik Engmark i rollen som den uheldige Severin Suveren, som alltid ble reddet i siste øyeblikk. Men selv om NRK forandret på bildene, var musikken den samme, og Daydream ble spilt langt inn i 90-talls påskene.

På så vis ble altså «Daydream» en svært så berømt melodi i Norge uten at den opprinnelige versjonen med Wallace Collection ble kjent i det hele tatt. I 2001 ble deler av melodien samplet og remixet av det britiske bandet The Beta Band, i låta «Squares» som ble A-listet på NRK P3. Flere ble oppmerksom på at denne melodien også hadde en tekst når  elektronika-duoen I Monster fikk en radiohit med Daydream, nå omdøpt til «Daydream in Blue», hvor de beholder den opprinnelige teksten og mixer den om til en chill out-versjon. Egentlig utgitt rett før Beta Bands versjon i 2001, men først en radiohit i 2003/2004.

Låta som I Monster samplet fra var forøvrig fra en coverversjon av tyske Günther Kallmann Choir, som gjorde sin vokale Easy Listening-versjon i 1971, med stor suksess i hjemlandet Tyskland. Denne versjonen er vel den som er mest kjent i ettertid rundt om i Europa, med unntak av Norge, som jo har en påske å forholde seg til, og hører mest på Franck Pourcels versjon fra 1969.

Mange påstår også at britiske Portishead hadde samplet deler av sangen i deres berømte «Glory Box» fra 1995, noe som ikke stemmer. Her hadde de nok heller lånt fra Isaac Hayes «Ike’s Rap II» fra albumet Black Moses utgitt i 1971. Men at de to komposisjonene har mye av de samme melodilinjene er det ingen tvil om. Isaac Hayes har senere sagt at han hadde hørt mye på Svanesjøen i forkant av innspillingen i 1971, så Tsjaikovskij må nok ta en del av æren her også.

Coverbandet DDR med Atle Antonsen og Kristoffer Schau har forøvrig også gjort sin versjon av «Daydream» på albumet Norwegische Superknüller fra 1998 kalt «Die Bergregeln». I en plystreversjon med tysk sensuell tralling og opplesning av fjellvettreglene på tysk (og et relativt umotivert mellomspill som seg hør og bør).

Slik kan en enkel popmelodi komponert i 1967 av to ukjente belgiere utvikle seg til å ha noe med både Norsk påskefjell, Tysk easy listening, Britisk elektronika, Tsjaikovskij og DDR å gjøre. Slett ikke verst, må jeg si!