Denne uka er det igjen klart for MGP-sirkuset. I år er det København som tar i mot hele Europas tøser og tasser, og etter noen dagers vurderinger, fant vi ut at Sollie’s Krøniker egentlig er forpliktet til å skrive litt om denne begivenheten. Men nei, vi bryr oss ikke med årets finale. Den kan andre skrive om. Derimot er dette en fin anledning til å se oss litt tilbake, og hente frem noen flotte øyeblikk fra Melodi Grand Prix’s lange historie. Jeg har plukket ut et stort blinkskudd som mange nok har glemt, eller aldri har sett, men som jaggu fortjener å bli kastet litt lys på (vet ikke om Sunde er like enig der).

Og vi skal til den norske finalen i 1975. En finale som ikke var blant de store minneverdige finalen, med unntak av et nummer. Øystein Sunde i eksotisk tidsriktig genser, oppbretta bukser, fjonge støvler og med et ulovlig flir rundt munnen. Han jobber seg hardt gjennom «En Enkel Sang», prøver så godt han kan å ikke få fullstendig latterkick og klarer det så vidt. At Sunde og MGP i det hele tatt hører sammen var rimelig nytt for meg helt til jeg altså fikk se denne perlen for noen måneder siden. Og øyeblikket med Øystein seiler definitivt inn til en soleklar førsteplass på min MGP-toppliste.