En liten sørgesang for en gammel bekjent

CD 12

Jeg husker godt når CD-platen ble lansert. Året var 1983, det var vår i lufta og jeg jobbet i en platesjappe som het Rønnings Musikk i Sandefjord. En dag kom det en blek fyr på rundt tjuefem år, med feit lommebok, som ville bestille en rekke album i dette nye, eksklusive formatet. Min sjef, som tenderte til å være en smule sidrumpa, satt jobben over til meg, med det argumentet at jeg som var tenåring og ungdom og 18 og greier, burde vel vite litt om slike nymotens saker.

Jeg visste veldig lite. Hadde kun lest om formatet i musikkavisen Puls og litt i Det Nye. Det de skrev der, var at CD-platen var umulige å ødelegge. Man kunne søle en flaske cola over den, så bare tørke over med en våt klut, og vips, ingen skade skjedd. Man kunne også smøre platene inn med jordbærsyltetøy, tråkke på dem, bruke dem som frisbee, det var ikke mulig å ødelegge en Compact Disc. Ble det atomkrig var det kun kakerlakken og CD-plata som ville bestå.

Reklame CD-spiller 041583
(annonse i Aftenposten April 1983)

Men altså, nå, over tredve år senere er CD’en allikevel i ferd med å død. Så det en atomkrig ikke ville greie, har tidens tann orden på. Og jeg er ikke så trist. CD’en har alltid vært en litt sånn kjip greie, har jeg ofte tenkt. I starten, i platebutikken, sammen med den bleke mannen på 25, da var jeg fortsatt litt spent. Husker vi fikk en bunke med CD’er han hadde bestilt, og jeg snek meg til å undersøke dem nærmere. Vi hadde ikke CD-spiller i butikken, men jeg ville allikevel ta dette nye formatet nærmere i øyesyn. Og da startet problemene. Jeg fant ikke ut hvordan man fikk plata ut av coveret. CD’en satt inne i et plastcover, og det så nesten forseglet ut. Jeg ble hardhendt og dermed sa det «Knakk» og en stor sprekk åpenbarte seg over hele fremsiden. Jeg gjemte platen midt i haugen og håpet den bleke ikke ville sjekke alle før han kom hjem.

I 1986 jobbet jeg i radio og der hadde de fått seg en CD-spiller. Den ble satt vekk på kveldene. Redaktøren var livredd for at noe så dyrt og eksklusivt ville bli ødelagt av klåfingra medarbeidere. Jeg fikk etter hvert lov å operere den, men utvalget av musikk var så dårlig at den stort sett fikk stå og samle støv. En CD kostet godt over 200 kr, og vi hadde bare tre plater å bytte på. En med Dire Straits, en med noe klassisk på og en test plate, der en kvinnestemme fortalte hvordan man skulle få utbytte av Compact Disc’en. Og tro meg, sistnevnte CD ble faktisk spilt opp til flere ganger på lufta.

Reklame CD-spiller 2 042283(annonse i Puls mars 1983)

Utover på 90-tallet skiftet jeg ut LP-samlingen med CD’er, etter hvert som prisen på både CD-spiller og disc’er gikk radikalt ned. Og det var vel i denne perioden jeg hadde mitt beste forhold til formatet. Mot slutten av 90-tallet kom de første CD-brennerne. Det gjorde sitt til at man kunne brenne sine egne CD-samlinger, og dermed kunne jeg også endelig kvitte meg med den brysomme kassettspilleren og alle mix-taper. Men forelskelsen varte ikke så lenge. Først kom Mini-Disc’en, så kom digtale filer i MP3-format, Internett, Napster, nedlastning, Pirate Bay og en del år senere, streaming med Spotify og Wimp. CD’en var plutselig veldig gammeldags.

Plateselskapene gjorde også sitt for å ødelegge. Kjøpte man nye CD’er, så fikk man klar beskjed at de ikke var mulige å gjøre om i digital format. Her skulle ingenting gjøres tilgjengelig, og CD-sperrer, koder og alskens skumle saker ødela blant annet en CD-brenner jeg hadde i PC’en. Og jeg var slett ikke alene om å oppleve slikt. Plateselskapene slo hendene vekk på de som fødde dem, og det var også starten på slutten, både for CD’er og plateselskap.

CD_rack

Nå skriver vi 2014, jeg var akkurat innom et loppemarked, og i et hjørne stod det minst 1000 CD’er i kasser på kasser. Men ingen brydde seg. Prisen på enkel-CD var 5 kroner, stod det på stor plakat, og man kunne fylle en plastpose for en femti-lapp. Og her var det CD’er med R.E.M., U2, Springsteen, Stones, Karpe Diem, Madrugada og The Beatles, for å nevne noen (jada, jeg rotet litt i kassene. Klarte ikke å la vær). Men, ingen kjøpte noe så lenge jeg var der. Jeg kjente det klødde litt, men visste at CD’ene bare ville oppta plass. Så jeg gikk til slutt videre, med litt tunge skritt, og tenkte at her, akkurat her, på et loppemarked i Oslo, døde CD’en for godt.

På mitt hjemmekontor har jeg en hylle full av vinyl. Gamle og helt nye plater om hverandre som jeg tar frem og spiller nesten hver dag. I gangen står en stor kasse CD’er, som er på vei opp til loftet. Jeg hadde fem, de andrre solgte jeg for en symbolsk sum på Finn.no, og den siste kassen med bare godsaker arkivere jeg opp på loftet for nostalgiens skyld.

Reklame CD-spiller 042283
(annonse i Hi-Fi Norge januar 1983)

Om Cd-plata får en ny vår om noen ti-år slik vinylen har fått, det kan jo godt hende. Men det ligger nok rimelig langt fremme i tid. Jeg har aldri, bortsett fra noen få år på 90-tallet, vært særlig glad i den lille, sølvglinsende plata, og jeg vil nok for min del ikke bære noe sørgebind. Så hvil i fred, du lille Compact Disc. Du hadde din tid i spotlighten, nå skal du ta din siste reise opp til loftets mørke kroker.

CD 123

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s