Når jeg var liten pjokk elsket jeg kronespill. De fantes overalt. I inngangen til dagligvaren, på kafeteriaene, på gatekjøkken og bensinstasjoner. Innsatsen var stort sett en krone, og toppgevinsten var lenge syv kroner. Å treffe syver’n var forbundet med stor lykke. Lyden av syv kroner som samtidig traff utbetalings-skåla var en av de lifligste lydene jeg visste om.

De som kjenner meg vet at jeg for tiden skriver på heltid, og jeg har fått noen spørsmål om jeg kan legge ut litt smakebiter fra den første romanen, som nå har vært ferdigstilt noen måneder. Og det kan jeg jo selvfølgelig. Og så slo det meg at det finnes et avsnitt der jeg skriver nettopp om kronespill. Kronespill kombinert med frykten for å bli oppdaget. Jeg vokste opp i Jehovas Vitner, og der spiller man ikke pengespill, skal vite. Djevelens verk, det. Selv uskyldige små knipsekasser var farlige. De kunne være roten til alt ondt. Så, uten flere forklaringer. Her er et utdrag fra romanen «1975».

Frank er på vei hjem fra skolen. Resten av klassen skal ha kosetime med juleverksted før skoleferien begynner og Frank får som vanlig fri. Alle de andre sitter der med brus og kaker, og synger julesanger. Frank gir egentlig blaffen, han er ikke lenger så trist over ikke å få være med. I det han skal til å gå inn ser han morens skikkelse i kjøkkenvinduet. Orker ikke å være i huset alene med henne nå. De siste dagene har hun vært kronisk opptatt med å rydde og vaske, og i går stod hun på hode ned i vaskebøtta og skuret rommet hans når han kom hjem. Han hadde ikke hatt noe sted for seg selv bortsett fra på badet, men etter en stund ville hun inn dit også. Frank bestemmer seg for å vente med å dra hjem til hun går på jobb. Han snur og går opp mot skolen igjen, tenker hvor fint det ville være om Ronny var hjemme nå. Men han dro allerede på onsdag for å besøke besteforeldrene i København.

Han tar opp kremmerhuset med smågodt han kjøpte hos Istorp. Plukker frem en gul skumbanan, putter den i munnviken og later en liten stund som den er en røyk. Smaken av det søte stoffet lyser opp tankene hans litt. Frank tusler rolig forbi skolen, kaster et raskt blikk mot de lyse vinduene og later som han for lengst har sluttet på barneskolen. Han går inn i julegatene, stikker en hånd i lomma og kjenner på de siste to kronestykkene som han har spart fra tomflaskene han fant ved stasjonen på onsdag. Har lyst til å ta en tur ned til Arild’s og prøve lykken.

På vei inn i butikken er det som han skimter Tove der inne ved hyllene. Så stikker det til i brystet. Selvfølgelig er det ikke henne. Hun burde ha snudd seg nå, vinket blidt til ham, kommet bort og stukket en Firkløver i hånden hans. Blunket og sagt at han ikke må si det til noen mens hun rusker ham i håret. Det er rart å tenke på at Tove aldri kommer tilbake. Igjen stikker det til i brystet. I går hørte Frank de sa på skolen at Geir kanskje ikke kommer tilbake til skolen igjen. At han sannsynligvis blir hos familien i Göteborg. Frank skyver de vonde tankene vekk. Han tar frem de to kronestykkene og går bort til spilleautomaten som står ved trappen opp til kafeteriaen. Faren har innprentet gang på gang at pengespill er djevelens verk og at han aldri må spille om penger. Men Frank kjenner kronestykkene brenne i lomma, og tenker at han har gjort så mye ulovlig i det siste at det sikkert ikke gjør noe fra eller til lenger.

Foran ham står en stor tykk mann som spiller i vei. Legger på mange mynter av gangen og slår i full fart alle kronene utover mot lukene. Frank følger spent med. Han får ikke inn en eneste treff. Mannen må ha blåst vekk minst ti kroner. Så slipper han innpå en ny mengde kroner, tørker vekk litt svette, og slår i igjen fort på knipseringen. Bare en av myntene treffer, rett i bonusluka som nå er helt full. Den svette mannen snur seg surt mot Frank og spør hva han glor på. Frank trekker seg litt bakover. Fyren heiser opp buksene, banner mot automaten og går opp trappa til kafeteriaen. Frank venter til han har forsvunnet helt, så går han rolig bort til kromespillet. Han har sett Ronny gjøre dette før, men har aldri prøvd selv. Ronny vant en treer og en toer lett som ingenting i forrige uke, og var veldig nære full pott på syvern flere ganger. Frank tar frem en krone, strekker seg opp og legger på mynten. Han husker Ronny sa klart og tydelig at det var helt idiotisk å slå for løst. Man må slå så hardt at krona rekker bort til den gule luka med syvern. Frank skjelver på hånda. Han lukker øynene, holder forsiktig fingeren mot knipsern, så slår han pekefingeren hardt mot ringen. I det han åpner øynene, treffer mynten den borteste bonusluka, og Frank hører lyden av fem kronestykker som ruller ned fra rekka og ut til utbetalingsskåla. Ronny hadde rett. Det var bare å klinke til. Han ser seg fort rundt, spar hånda ned i skåla og skal til å ta myntene. Noen kremter bak ham og han snur seg og ser rett i ansiktet til Henriksen, faren til Elisabeth.

– Du står vel ikke her og spiller pengespil, Frankl?
– Nei! Fant bare noen kroner som lå igjen i skåla. Sikkert en som har glemt dem.
– Da må du levere dem til en i kassa inne på supern. Det er jo ikke dine penger, det, vet du.
Frank nikker dypt mot Henriksen.
– Et lite øyeblikk trodde jeg du skulle til å spille. Det er godt å se at du ikke driver med slikt. Du får hilse hjem, gutt.

Frank går sakte mot kassa, og ser Henriksen forsvinne ut av butikken. Når han er sikker på at Henriksen ikke lenger ser ham går Frank besluttsomt mot kronespillet igjen. Nå skal han sikte inn syvern!