I går snakket jeg og Sissel sammen om skrivingen. Jeg har hatt en litt frustrerende vår, der jeg ikke helt har turt å nærme meg det å sette seg ned, konsentrert om skriveprosessen. Er som om jeg redd for at jeg kommer til å finne ut at jeg ikke får det til lengre. Men når Sissel spurte om jeg trodde jeg ville klare å skrive, bare jeg turte å sette meg foran tastaturet, da kjente jeg helt tydelig at jeg egentlig ikke er redd for å skrive. Jeg er bare redd for ikke å klare å skrive en hel historie. At ting ikke henger sammen. Det må være en rød tråd, en historie fra A til Å der. Jeg er rett og slett litt for opphengt i helheten, som om det må være der med en gang. Og det var jammen en bra ting å få belyst. Sissel utfordret meg til å skrive noe, hva som helst, i går kveld. Og her sitter jeg, klokka er 11.47, dagen etter, og her er resultatet. Dette er en ren kladd, kun rettet opp de skrivefeil jeg fant. Men det føltes godt, og jeg ble ikke overmannet av frykten for ikke å klare å fortelle en historie.Kanskje jeg er ordentlig i gang igjen snart?

Slik begynner det:

Vær så snill, vær så snill, la meg få det jeg vil ha

– Det første øyeblikkets beviste tanke i det man våkner en vanlig tirsdag i juni, uten planer for dagen, uten ansvar, uten noen forpliktelser. Dette første øyeblikket etter søvn, det er det jeg prøver å fange. Jeg er sikker på at jeg vil finne mer ut om hvor tankene har vært om jeg fanger akkurat den første strimen av bevissthet.

Alf ser på meg med et intenst blikk, skjelver litt på hånden i det han prøver å rulle seg en røyk.

– Forstår du? Det er sånne ting jeg vil finne ut av. Hvor vi egentlig er sånn mentalt, i det vi våkner.
– Og hva tror du at du kommer til å finne ut da?

Jeg klarer ikke å ta blikket vekk fra fingrene hans, som på ingen måte samarbeider med sigarettpapiret og tobakken.

– Jeg har funnet det ut, Rune. Jeg har trent hele uken og de to siste dagene har jeg skrevet ned nøyaktig hva jeg tenkte i det jeg våknet.

Jeg takler fortsatt ikke helt at han konsekvent kaller meg for Rune, men merker jeg for første gang i denne samtalen begynner å bli litt interessert i det han babler om. Vet ikke helt hvorfor, for Alf har blitt ekspert på å snakke svada det siste halvåret. Men det er noe ved skjelvingen, blikket, ved hele han som får meg til å følge med.

Alf gir opp rullingsprosjektet, nikker mot meg, gir tegn til at jeg må hjelpe han med å rulle. De siste ukene har koordinasjonen hans blitt mer og mer svekket. Jeg tar tobakkspungen, fisker frem et papir. Det virker ikke som det bryr ham noe særlig at han ikke får det til. Han hoster kraftig et par ganger, hele kroppen skyter fremover. Så strekker han seg, blir et lite øyeblikk akkurat slik jeg husker ham fra i fjor sommer, rett før han stupte fra fem-meter’n på Frognerbadet. Men det varer bare et hundredels sekund. Han krymper sammen igjen.

– Hva har du funnet ut da, Alf? Hva tenker du i det du våkner.

Jeg vil vite det nå. Kanskje det betyr noe. Noe som er viktig. Jeg merker jeg blir litt svimmel av mitt engasjement. En flau følelse setter seg i magen. Jeg blir lurt av intensiteten til Alf. Dette er jo bare samme tullet som han har holdt på med lenge nå. At jeg kan være så lettlurt. Tro at han plutselig nå, etter så mange måneder, bare skal bli den gamle Alf igjen. Han som sa ting som åpnet nye verdener, som satt ting i perspektiv på en måte jeg en gang ikke trodde var mulig. At han noensinne vil komme tilbake som den personen han var, det er utopi, jeg vet det, alle som har besøkt ham, vet det.

– I går klarte jeg det for første gang, helt ordentlig. Jeg vet det var den første klare tanken jeg hadde. Lys, tenkte jeg. Lys på meg. Jeg tenkte, lys på meg og ikke stopp. Vi trenger lys, tenkte jeg. Alle sammen. Jeg lukket ikke opp øynene, lot bare tankene spinne. Var ikke redd, var helt klar. Jeg var liksom ikke helt meg. Var en del av noe annet. Noe som gjemte seg der i det mystiske området mellom drømmen og bevisstheten. Det var noe der som nesten kom frem til meg. Berørte meg så vidt. Strøk forbi meg som en lett fønvind. Men vet du hva, Rune?

Jeg tenker at jeg ikke må bry meg om at han kaller meg Rune. Ikke nå. Jeg vil høre mer. Må ikke forstyrre ham. Det er noe ved det han sier som minner meg om den gamle Alf. Han som kunne sitte oppe hele natta og fortelle de merkeligste historier uten at det ble et øyeblikk kjedelig. Han som kunne ta meg med inn i sfærer jeg ikke ante eksisterte. Har han et klart øyeblikk? Jeg tør ikke møte blikket hans. Red for hva jeg finner.

– Vet du hva?

Alf setter seg opp, blir igjen stor.

– Jo Erlend, det som var så rart…

Jeg fryser til. Sa han Erlend? Han sa Erlend. Det går små lyn gjennom kroppen. Han sa Erlend, jeg kan ikke ha hørt feil. Det er Alf som sitter der i senga. Han er tilbake. Gudene vet hvor mange ganger jeg har håpet på å få ham tilbake, om det så bare var for noen sekunder, noen minutter. Alle de timene ved senga, alle de meningsløse historiene. Ikke en gang de siste tre månedene har han sett meg. Når jeg har møtt blikket hans, når jeg har orket det, ser han rett gjennom meg, som om han snakket til veggen. Hver gang har det gjort litt vondere. Men nå, han sa Erlend, han gjorde det.

– …det som var så rart var at jeg visste det måtte bli borte, om jeg hadde ønske å fange det. Jeg er del av noe annet når jeg sover, det er helt sant. Og det er noe der som passer på meg, som har en plan, som vil meg godt. Men våkner jeg, åpner øyene og tar inn denne verden, da forsvinner det. Det må forsvinne, for det kan ikke være med over hit. Det er to verdener som ikke kan møtes. Men jeg var nære, jeg kjente det strøk meg forsiktig før det forsvant. Når jeg lukket opp øynene så var jeg alene igjen. Men jeg skrev ned alt sammen. Jeg fanget det ikke, men jeg forstod. Og det var godt. Det er ingenting å være redd for.

Jeg slikker lett på siden der limet er, trykker papiret forsiktig sammen og retter ut noen små bulker. Alf rekker ut hånden. Skjelver ikke så mye på hånden som han pleier. I det han tar røyken, berører fingrene hans mine, og jeg kjenner med en gang den nære varme følelsen. Jeg løfter blikket, jeg må se på ham. Alf har puttet røyken i munnviken. Han smiler med øynene, ser glad ut. Jeg tar frem lighteren, knipser frem en flamme og setter den frem mot ham. Han bøyer seg frem, suger lett og røken stiger tykk opp i rommet.

– Alf?

Jeg må spørre. Kanskje dette er den eneste sjansen jeg får. Han ser på meg, og blikket er fast. Øyene svømmer ikke forvirret rundt, slik de har gjort lenge nå. Han er rolig. Hånden skjelver ikke.

– Jeg vet, sier han nesten trøstende. – Ikke kjemp i mot. Det er ikke så farlig som du tror.

Han rekker frem hånden, jeg griper den begjærlig, han holder blikket, jeg holder blikket. Så trykker han til med en fasthet jeg ikke trodde han fortsatt hadde. Ikke hardt, men sikkert, trygt.

– Jeg kjemper ikke lenger. Jeg fanget den ikke, men skremte den heller ikke bort. Den er der hver gang jeg lukker øynene og lar tankene surre. Det er noe der som vil meg noe, noe godt.

Alf klemmer til litt ekstra, men det føles bare godt. Jeg må si det nå, mens han ennå er her.

– Takk, Alf. Takk, stotrer jeg frem.

Jeg skulle sagt at jeg var glad i ham, at jeg savnet ham, men jeg turte ikke. Var redd det ville forstyrre ham, skremme ham vekk, sånn at han igjen ble borte. To verdener som ikke lenger kan møtes.

– Takk selv, du rare.

Alf smiler det smilet jeg har savnet så lenge, og tar et langt drag av røyken. Han trekker ikke inn, bare blåser all røyken ut i en tykk sky som omkranser hele ham. Når røyken har lagt seg, skjelver hånden hans kraftig, og Alf faller nesten bakover i sengen. Han blir liggende på ryggen å se opp på et punkt i taket, så lukker han øynene og skjelvingen forsvinner i det samme.

Vi var der, et lite øyeblikk. Vi fanget det, tenker jeg, og blir med ett bevisst sollyset som trenger gjennom vinduet og stryker meg varmt på kinnet.