Motoren som aldri helt stopper

I fjor vår våknet plutselig et av Norges beste rockeband gjennom tidene til live etter en dvale på nesten 17 år. Motoren har gått på tomgang, bortsett fra et par små tilløp, siden tidlig i 1997, og selv om jeg mange ganger har drømt at noen sparker den ordentlig i gang igjen, har nok håpet blitt mindre og mindre med årene. Men noen drømmer blir til virkelighet, og i fjor var Mercury Motors tilbake. Med samleskive, tre helt nye låter, turné og festivaler. Jeg var der, så dem, og gledet meg stort over å ha gutta tilbake. Jeg gjorde også et langt intervju med dem på vårparten, som er å lese på Norges beste musikkblogg Dust of Daylight. Her på Sollie’s Krøniker er det på tide å ta et lite tilbakeblikk på dette legendariske bandet bestående av storheter som Jørn Christensen, Per Vestaby og Øyvind Hansen.

I 1988 måtte jeg begynne andre året på gymnaset i Horten. For mange sløve dager i sola gjorde at jeg rett og slett ikke kom inn i Sandefjord. Og første (og siste) dagen på skolen hentet jeg studielånet. Så gikk turen rett til en av Hortens standsmessige platebarer, og der fikk jeg mitt første møte med Mercury Motors. Debuten «This is..» er en formidabel skive. Jeg våger påstanden om at dette er en av de beste norske plater som noen sinne er gitt ut. MM blåste meg over ende fra første akkord. «Southbound Train» tøffet det hele i gang og de slapp aldri grepet en liten tøddel før skiva tonet ut med «Tent Show Star» («Desert Rose» om du kjøpte CD’en). Da hadde gutta tatt meg med på en musikalsk tur, som jeg med jevne mellomrom tar den dag i dag. Her har vi pop-perler som «Runaway» og «Problem», nedtona og fine «Exit Amsterdam» og «The Choice», og kraftlåter som «John Belushi», «1922» og ikke minst «Kentucky Fried». Energien på skiva er intens, svett og utrolig smittsom. Jeg har hørt på skiva i 25 år, og har fortsatt til gode å kjede meg et sekund. En norsk rock klassiker, kanskje den aller beste.


Etter debuten hadde Mercury Motors satt standarden, og i 1990 kom oppfølgeren. Da hadde jeg sett Mercury Motors live fire ganger, pusha bandet på alle jeg kjente, og blitt kasta ut av nachspiel fordi jeg okkuperte stereoanlegget med bare MM. Med «Smash the Moon» fikk bandet et lite kommersielt gjennombrudd. Debuten solgte tålig bra, denne solgte over forventningene. Lå på VG-lista, og NRK forelsket seg i tittellåten. Det gjorde veldig mange. «Smash the Moon» er på mange måter MMs  signaturlåt. Og en av de fineste låtene jeg vet om. Øyvind Hansen slår i gang låta og så tøffer den av gåre som en barsk storebror av Thomas Toget, stopper på alle stasjoner og tar med alle som vil. En umiddelbar og fengende låt som alle liker. Men her finnes det som på debuten noe for enhver smak. Det er stor variasjon. Åpningssporet «My Religion» er en personlig favoritt, med en knakende bra tekst. «Idiot» er en suggererende rocker der Jørn Christensen snerrer frem teksten. «Bullfight» er noe av det tøffeste Mercury Motors har gjort, godt hjulpet av The Bullhorns med trompet og trombone. «Cat & Dog», en duett med Karin Wistrand, er albumets festlåt, og «Birmingham» er bare rett og slett vakker. Albumet er ikke så høyoktan som den første, men har  mange store øyeblikk.


I 1992 bodde jeg i et kollektiv, tre fyrer og en veldig pen jente (som selvfølgelig var sammen med en bassist). Det vi alle hadde til felles av musikalske preferanser var Mercury Motors. Jeg husker vi fire hadde et slags releaseparty i kåken når «Abs. Garbage» kom. Vi kjøpte inn øl og snacks, spredde oss godt ut i stua og satt på skiva på høyt volum. Jeg var i kraftig bakrus dagen etterpå. Ikke på grunn av skiva, men fordi det ble en sabla fest. Men plata splittet også kollektivet. Jeg og den pene jenta mente dette var den beste skiva Mercury Motors har gjort, mens de to andre var ganske skuffet. Sånn i ettertid tror jeg vi burde ha møtt hverandre sånn omtrent på midten. «Abs. Garbage» følger på mange måter samme mal som de to første. Tøffe rockere som «Politician» og «Occupied», fengende øyeblikk som «Sister Radio» og «67-78-79 and Seventeen», men det nye er at de leker og eksperimenterer mer enn tidligere med lydbildet. «Baloons» (med Anne Li Drecker på gjestevokal) ligner lite på noe de har gjort før, og det fortsetter med skakke og rare «Garbage Man». Det var sånne låter som fikk halve kollektivet til å påstå at MM hadde mistet styringen, mens den andre halvparten danset på bordet. Mitt personlige høydepunkt fra skiva er «Dangerous», en låt som både ligner og ikke ligner på tidligere Motors. Forvirret? Vel, «Abs. Garbage» er en litt forvirrende opplevelse, men holder seg godt på grunn av sterke enkeltlåter.


«Sailors Onshore» starter opp med sekkepiper og allsang, og indikerer at Mercury Motors fortsetter å prøve ut nye musikalske uttrykk. På denne tiden, i 1994, var jeg på konstant Interrail rundt om i Europa, og albumet ble på mange måter soundtracket til reisene. Og det passet den utmerket som. Skiva har en rastløshet i seg som passer utmerket på reise. Etter den overraskende og litt rare åpningen «Waves», så er MM på gamle spor med poplåta «Is it You», en av bandets store radiolåter. Den skulle ha blitt en stor hit. Gutta er som sagt nære folkrock på en del låter. Nevnte «Waves», «Agnes»,«Day Out» og tittelsporet, er alle eksempler på det. «Sailors..» er også til tider inspirert av britisk 60-tallspop, som i «Paralyzed». Og midt opp i dette, stentøffe «Teewee». Med andre ord en ny litt forvirrende lytteopplevelse. Høydepunktet for meg kommer i siste låta «Pleased to meet you». Et av Mercury Motors beste øyeblikk, en rolig låt med en vakker melankolsk tekst. Utrolig fint!


I 1996 var jeg blitt familiefar, kommet meg i fast jobb og kjørte bil til arbeidet hver dag. Og igjen var Mercury Motors med som soundtrack. Åpningen på «Humbleberry Wine» er en stor favoritt. Jeg husker godt jeg akkurat hadde kjøpt skiva på Akers Mic., puttet den inn i min helt nye CD-walkman, fått satt meg på bussen, og i øra smyger «Just Got Home» seg inn. Det var et øyeblikk av lykke. Jeg kunne konstantere at MM fortsatt var Norges beste band, og jeg hadde ni låter igjen og glede meg til. I likhet med meg hadde Mercury Motors roet seg en del siden 1988. Det var ikke så mye igjen av første skivas  kvasse energi. Men et stykke ut på plata tråkker de til med «Turn the Tide» og «In your Eyes», så energien var der fortsatt, bare ikke så ofte og mye. Jeg spilte denne skiva en hel mørk og våt høst. Tittelsporet ble forøvrig også en av de viktigste låtene for meg et år senere. Familielykken gikk i knas, og Jørn Christensens såre stemme og teksten på «Humbleberry Wine» klarer fortsatt å lokke frem noen tårer. Dæven, for en låt!

Vel, sånn var mine opplevelser med Mercury Motors, et av de viktigste banda der ute, i alle fall i min verden. Jeg vet at jeg hadde vært fattigere foruten denne gjengen. Skal du starte et sted så start med samleskiva. deb er en flott oppsummering. Mercury Motors er der oppe blant stjernene, og fortjener å bli hentet frem igjen. Nå ligger alle platene ute på Spotify, og det er bare å gå i gang med et dypdykk i Mercury Motors strålende samling.

Pål Mercury

(Et lite øyeblikk hadde jeg tatt plassen til Øyvind Hansen, men kom fort på at jeg ikke kunne tromme. Fra intervjuet i mars 2013)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s