Den 5. Juli 1982 sørget en hel fotballverden (med unntak av Italia og undertegnede) over at Brasil forsvant ut av VM. Om de ikke hadde gjort det før, så spilte Brasil seg inn i de fleste hjerter under Fotball-VM i Spania. Men de møtte døra denne juli-kvelden i Barcelona. Og alle som husker kampen mot Italia, mot Paolo Rossi, mannen uten ære som kom tilbake uten skam og satt inn tre mål mot de blågrønne, de som husker alt det der, husker fortsatt sorgen over Brasils exit i Spania 1982. Jeg for min del husker bare at England også forsvant ut av VM den kvelden.

Og jeg husker at jeg var irritert over alt maset rundt Brasil. Det var jo England som gjaldt. Hvem brydde seg vel om brasiliansk fotball resten av året? Vi levde og pustet jo engelsk fotball hver uke. Og ikke minst hadde vi, altså Norge, blitt en stolt fotballnasjon når vi selv slo denne verdensmakten på Ullevål året før. Men det var greit at det var England og ikke Norge som var i VM i Spania. Jeg hadde aldri tenkt det samme om Brasil. Jeg husker jeg hatet Dag Solstad og hans evindelige tirader om at fotballen døde den dagen. For han snakket ikke om England, han snakket om Brasil. Hold deg til du kan, tenkte jeg. Skriv om ensomme menn uten sosiale antenner, ikke skriv om fotball, din tulling, tenkte jeg.

I 1982 hadde England et landslag bestående av navn jeg kunne på rams. Kunne alt om hvilke klubber de spilte på, hvilke klubber de spilte på tidligere, hvilke draktnummer de hadde, på klubblag og landslag, hvor de var født og hva de hadde som favorittmat. Jeg leste Sport i Bilder, Shoot, Tips og alt som ble skrevet i tabloidavisene, jeg var oppdatert. England hadde spillere som Kevin Keegan, Trevor Francis, Bryan Robson, Mick Mills, Viv Anderson og  ikke minst Ray Clemence og Peter Shilton. England hadde nemlig to av verdens beste keepere som skiftet på å spille kamper. Hvilke landslag, med unntak av Norge selvfølgelig, skulle klare å score mål mot en slik mur? Og ikke nok med det, de laget selvfølgelig en fotball-sang sammen også. Vel og merke fra 1980, til EM i Italia. Men de stod sammen i 1982 også og sang nok like høyt og surt da.

Side by Side:

Og så kom altså den 5 Juli 1982. Kvelden da Brasil stod stille, samlet i sorg. Dagen da fotballen døde. Jeg holder fortsatt med Italia i VM- sammenheng, nesten utelukkende fordi de slo ut Brasil den gangen. Jeg holder med dem på pur trass. Men jeg kan fortsatt ikke tilgi Spania som spilte destruktiv møkkafotball i kampen mot England samme kveld. Det ble 0-0. Spania var ute av VM før kampen. Det var fortsatt seriespill i VM på den tiden, helt frem til Semifinalene, og Spania hadde ingen muligheter for å ta igjen Vest-Tyskland som hadde fire poeng etter to kamper. Det hadde England. Spania hadde bare æren å spille for på hjemmebane, men valgte altså å forsvare seg. Kom ikke Spania videre skulle for pokker ikke England heller få sjansen. De la seg i forsvar med 11 menn, og selv om England sløste bort to 100 % sjanser ble det 0-0.

Den dag i dag gleder jeg meg stort om Spania har gjort det dårlig i mesterskap. Jeg har hatt noen år uten mye å glede meg over på det området, men så snudde det i årets mesterskap. I går røk Spania ut av VM med to tapte kamper av to mulige og 1-7 i målforskjell, I dag spiller England en lignende skjebnekamp. Spania møtte Chile, England møter et annet Sør-Amerikansk lag, Uruguay. I kveld kan England ta et langt steg mot en 16-dels finale, mens Spania allerede pakker kofferten, på vei hjem til et land der kongen har abdisert. Jeg kan bare navnet på to-tre spillere på det engelske landslaget nå. Jeg ser aldri på fotball utenom de store mesterskapene, men i kveld er jeg igjen fotball-fan. I kveld skal England gjøre det Spania ikke klarte, verken i 1982 eller 2014. De skal vinne.