Jeg har en fetter som elsker Apple. Alt som har med Apple å gjøre er av stor verdi for ham. Han jublet konstant i en uke når han fikk sin første I-pod, gråt når Steve Jobs døde, er daglig inne på I-tunes, ofte i timevis, og han benytter enhver sjanse til å påpeke Appels uovertruffenhet, på Facebook, Twitter, ja sågar i e-poster sendt til undertegnede.

I forrige uke kom det derfor som et sjokk på meg da han la ut en link om et produkt som ikke var snytt ut av den nå oppløste nesa til Jobs. Han var nyfrelst på Pono. Nei da, jeg lider ikke av en alvorlig talefeil. Min fetter elsker Pono og skryter av det. Jeg fikk en rekke linker på e-post fra ham. Alle like ekstatiske. «NÅ ER DEN HER!!» «Jeg kan ikke TRO det» «Dette er den største begivenheten på musikkfronten siden de oppfant Vinyl».

Jøss, tenkte jeg. Det var da voldsomt. Hva er det som ikke er Apple og som har fått min fetter til å gå fullstendig av skaftet? Jo, det skal jeg fortelle dere: En gul trekanta kube,  en Toblerone  som kan spille musikk, utviklet av selveste Neil Young og hans fortrolige nerder. Pono er altså Youngs lille baby. Et lydprodukt han har gått svanger med i snart tre år. En musikkspiller som er laget for å blåse huet av deg, for maken til musikkopplevelse får du aldri igjen. Fuck I-tunes, fuck MP3, ja, fuck gjerne CD’er og vinyl også. Nå kommer spilleren som endelig skal vise deg hvordan lyd egentlig skal oppleves.

Jeg har sett en video der store stjerner (og noen av mine musikalske helter) ser ut som de kommer rett ut fra Salem, eller kanskje egentlig et hett møte i Scientologi-kirkens regi. De detter nesten ut av bilen til Hr. Young, som har demonstrert Ponos fantastiske lydbilde inne i et spesialdesignet baksete. Og stjernene er fra seg av beundring. Tom Petty sier det er det beste han har hørt, Beck stotrer frem: Awsome, baby, just fucking awsome! Sting er så frelst at han forsvinner inn i bilen igjen og nekter å gå ut, og gutta i Arcade Fire sier at du nå kan kaste alt annet av musikk over bord. Skaff deg Pono eller dø, skriker de inn i kamera, ville i blikket, som om de akkurat har snorta den femte linja med det reneste kokain man kan fremskaffe. Hva er det som skjer?

Neil Young har sett seg lei på at den gemene hop kun hører på MP3-filer i latterlige 256-kvalitet gjennom et par øretelefoner til kun et par hundre kroner. Folk hører jo ikke på album lenger, sutrer han, og forteller videre at ideen om Pono kom til ham en gang han satt i bilen med CD-spilleren og hørte på sin egen skive «Rust never Sleeps» veldig høyt. Jeg fikk jævlig vondt i øra, forteller han med tårer i øynene. Jo høyere jeg skrudde volumet, jo verre ble det. jeg elsker å høre musikk høyt, men CD’en var ikke i stand til å levere. Noe var fundamentalt galt. Så da slo det meg. Det er ikke høy nok oppløsning på musikken. Dette er ikke slik mastertapen hørtes ut i studio. Ikke i nærheten en gang.

Neil Young kontaktet sine mange venner, kickstartet en grassrot-bevegelse, og nå tre år senere, etter mange utprøvninger, er navn og produkt klar. Pono, som spiller glatt den høyeste oppløsning man kan ha på musikken, tappet rett fra originale masters, og du vil ikke tro det. Frem til nå har vi dødelige hørt musikk under vann. Dette er som å komme opp til overflaten, suge inn frisk, herlig luft, og bli fylt av musikkens sjel. Noe som, i følge Young, bare noe svært få har fått oppleve frem til nå.

OK, jeg stopper der. For nå er det faen steike skjære meg nok. Om jeg ikke for lengst har mistenkt denne Young om å være rimelig pre-senil (med tanke på en rekke utgivelser de siste 20 åra), så står han altså her og påstår at vi andre, som bare hører og ikke lager musikk, ikke aner hvordan ekte musikk høres ut. Sterke ord fra en halvdøv 69-åring, spør du meg. Og så blander han inn dette kvasiprate om musikkens sjel. Er det noe her i verden som har sjel, så er det musikk, det har han rett i, og den hørte jeg allerede i barndommen på en gammel reiseradio, når Alf Prøysen satt der inne i en enkel liten høyttaler og sang gjennom FM-båndet. Det var pokker meg ikke stereo en gang. Men det var sjel, Neil Young, i lav oppløsning.

Denne spilleren kommer altså nå ut på markedet, til en overkommelig pris. Kun 2.500,- kr. Skal den koste. Da får du en spiller med 64 GB plass, to selvvalgte album i høyeste Pono-kvalitet, 24-bit/192khz. Og du kan laste ned over, legg merke til antallet, 370 album til, som bare koster fra 90- 150 kr. stk. Ja da, mange fler enn 350 album vil være på plass i løpet av året. Kanskje så mange som tusen. Og da har vel Neil Young omtrent fått plass til hele diskografien sin.

Dette er keiserens nye klær. Dette er ment å være et tilbud til mannen (og dama) i gata, men bommer på publikummet sitt, som Northug bommet på formen i OL. Og  de andre, de som er mer enn normalt opptatt av lyd trenger ikke en Pono-spiller for å høre 24-bit/192Khz. Det har de kunnet lenge. Og direkte fra masters? Vel, her kommer det vel an på mye mer enn oppløsning, skulle jeg tro. Og ikke glem, man trenger rimelig bra lytteutstyr (les øretelefoner) for å få særlig utbytte av en slik oppløsning.

Jeg har regnet ut at hvis jeg skal skifte ut hundre av mine favorittskiver, bytte dem ut fra vinyl til Pono, så ville det koste meg omtrent 12 000 kroner. Legg til spilleren som jeg altså må kjøpe for å høre skivene fra Ponomusic.com., og en investering i et par topp øretelefoner, nærmer det hele seg omtrent 20 000 kroner. Kom igjen, ikke en gang en vanlig fyr i verdens rikeste land klarer å overbevise sin nærmeste  om at dette er en nødvendig investering.

Mr. Neil Young, jeg har kun en ting å tillegge, KEEP ON ROCKIN’ IN YOUR OWN WORLD!