Benny Borg – En Helt blant Helter

benny_borg_front_after

Når jeg som liten tass gikk i knebukser og sparket småstein, var jeg allerede sterkt preget av den amerikanske cowboyen (egentlig revolvermannen). Jeg leste alt som fantes av Morgan Kane og Fargo. Fargo var vel min største helt, og bøker som «Colorado Død», «Dakato Desperado» og ikke minst «Black Hills Djevler» gjorde stort inntrykk. Fargo var en gråhåret, men slett ikke gammel mann. Ansiktet var full av arr og Fargo var av natur ikke så rent lite ond.

Morgan Kane hadde ikke helt samme appellen, selv om han hadde visse fellestrekk. Men alt forandret seg den dagen Morgan Kane tok steget opp på musikkhimmelen. Det ble aldri laget en sang om Fargo, og derfor måtte den gråhårede bastarden vike plassen. Ben E. Castle het mannen som skrev og sang «Balladen om Morgan Kane», og dæven steike for en innvirkning det fikk på meg. Jeg hoppet ut av knebuksene, begynte å få skjeggvekst etter kun få uker, og i løpet av et halvt år, mens flere stater, ja, halve landet stod i brann, var jeg blitt en mann. Takket være han som kun hadde våpenet som sin venn.


Benny Kane

Det tok en god stund før jeg fant ut at Ben E. Castle var den samme som fløtepusen Benny Borg.  Jeg hadde fiket opp flere i klassen som prøvde å fortelle meg sannheten om Ben, og fant det selv ut da han plutselig stod der på TV-skjermen i beste TV-tid og liret av seg sangen. Jeg tok time-out i noen dager og lærte å akseptere min skjebne som Borg-fan. Det skulle bli starten på min musikalske reise. I et intervju med Hjemmet (den kulørte husmor-pressen), fortalte Benny at han hadde et stort idol, nemlig Elvis Presley. Jeg begynte å høre på Elvis, som igjen fortalte at han en gang hadde spilt inn plater med verdens tøffeste mann, Johnny Cash. Så begynte jeg å høre på Johnny Cash, og siden har jeg vandret rundt i støvet fra de endeløse slettene på prærien.

Men det er en annen historie. Nå vil jeg tilbake til Herr Borg. «Balladen om Morgan Kane» har til og med min ærverdige oldemor hørt, den spilles fortsatt jevnlig på Nitimen, og er nå å finne i opp til flere sangbøker for barn. Det som mange har glemt, er at Benny Borg hadde flere cowboyhelter å by på. Det stoppet ikke med Morgan Kane. Året etter kom han med en ny låt fra direkte fra prærien. Vandringsmann, trå varlig, senk din stav, sang Benny og så visket han Metzgar, Metzgar, Metzgar. Legenden om Metzgar var enda barskere enn balladen om Kane. Rifleskudd og smerteskrik trakk ulv og rev og ravn, sang han videre. Metzgar var en grusom mann. Om jeg var solgt når første låta kom, var jeg nå kolportert når Metzgar manifesterte seg på svart vinyl. Jeg kjøpte mitt første belte med stor sølvspenne det stod Sheriff på, fikk meg svarte cowboyboots, og spankulerte rundt i gatene mens jeg plystret høyt, etterfulgt av truende hvisking, Metzgar, Metzgar, Matzgar. Men det stoppet ikke der.

Benny Morgan
Neste sang fra Benny ble lansert, og jeg stod først i platebutikken. Jesse Rawlins var hans navn. Men det ble en stor nedtur. Jesse var jo ikke tøff i det hele tatt. En bonde som var en fredens mann. Jeg satt ved platespilleren og lurte på om Benny Borg hadde begynt å røyke hasj. Med ompapa-taktene godt i minne, brukte jeg den sommeren singlen om Jesse Rawlins som frisbee. Den endte sine dager i pannen til nabogutten, som den dag i dag må bruke caps.

Benny Rawlins

Og her kunne historien tatt slutt. Jeg vokste opp, og fire år senere hadde jeg fått meg kjæreste, begynt på psykologistudier på universitetet, og svingte meg sjeldent etter de gamle cowboylåtene. Helt til jeg en dag var innom den lokale platebutikken for å kjøpe «Saturday Night Fever»-soundtracet (til min kjæreste, selvfølgelig). Der lyste singelen mot meg, og jeg ble umiddelbart fanget. Jeg kjøpte aldri Saturday Night Fever, slo derimot opp med discodama dagen etter, tok på meg bootsa, og spilte El Sordo i repeat hele høsten. «El Sordo», en historie så grufull og sørgelig at den kunne knuse tusen harde karers hjerte på et blunk. «El Sordo». En fredløs mann som har levd i flere hundre år, et vesen uten ansikt, som blir mennesket når kirkeklokkene slår. For en sang og for en mann. Ben E. Castle red igjen, og jeg fulgte etter inn i solnedgangen.

Benny Sordo
Benny Borg har aldri siden fulgt opp dette sporet. Det ble med de fire. Eller egentlig tre, da Jesse Rawlins var en forbasket tannløs kjøter. Og Benny, vel, mange kvinner søkte lykken i hans favn. Ikke en gang Kirsti Sparboe fikk retten til hans navn. Ja, også hang den en gang så tøffe Borg med Norges dølleste gjeng, Dizzie Tunes, i en årrekke. Men han er fortsatt mannen som ga oss sangene om Morgan Kane, Metzgar og ikke minst El Sordo. Denne visshet holder aldri opp å blø. Så takk, Ben E. Castle, du gjorde meg tross alt til en mann og reddet meg til slutt fra discohelvete. Hva mer kan jeg be om?

Benny Borg

 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s