Jeg er på en vandring, en tidsreise. Jeg drar til det huset jeg bodde i, og til det barnet jeg var når jeg var ti. Jeg krysser veien fra Skolegata, forbi Istorp kolonial, kommer inn på den gruslagte veien som fører frem til det hvite huset med den lett overgrodde hagen.

Så ser jeg ham, sittende i huska som er festet til enden av det avlange tørkestativet. Han svinger frem og tilbake, tar tak med bena, og husker i større og større buer. Stirrer stivt fremfor seg, og det ser nesten ut som han ikke helt er der i huska, blikket hans er rettet mot noe langt der fremme. Han tar plutselig sats og hopper. Huska slenges ut av kontroll bak ham, de rytmiske svingende er avbrutt, og han sitter der i en sandgrop, tar seg til kneet og tørker av en strime med blod. Jeg vil gå bort til ham, holde han inn til meg, stryke han over håret, fortelle ham at det går bra der fremme, det er ikke sånn som de voksne forteller ham. Det er noe annet, noe bedre, noe som også er for deg, ville jeg si. Men jeg må la han være. La han sitte der i sanden alene, ikke løfte han opp. Han løfter seg selv til slutt, jeg vet det, det tar bare litt tid, og tid, det er alt han har. Jeg ser på han en siste gang. Huska henger nå rett ned, uten bevegelse. Han sitter fortsatt og stirrer fremfor seg, og jeg snur meg motvillig og går ut på grusveien, forbi det hvite huset, titter opp på vinduet til rommet hans, kjenner jeg fryser. Så går jeg ned mot Skolegata igjen for å rekke neste avgang.