Vi hadde aldri tid, tenker jeg. Han ville, jeg ville ikke. Jeg ville, han ville ikke. Vi falt aldri ned på samme sted samtidig. Og så, ikke sakte men sikkert, egentlig ganske så plutselig, var det for sent. Da ville vi, begge to. Veldig lenge. Jeg brukte flere år på å komme over den første sorgen. Det som aldri ble. I den perioden var sorgen der i enhver sammenheng. Kunne ikke sitte på en buss, eller være på en kafé uten at jeg risikerte å miste kontroll over den.  Kom det noen med barnevogn så gikk jeg av. Så ikke på barnevognene, løftet blikket opp mot taket, ramlet nesten ut av bussen på neste stoppested, gikk fra både kaffe og rundstykker på kaféen. Jeg spurte aldri om han hadde det sånn.

Vi var aldri sammen i sorgen. Han begynte å jobbe enda mer. Tok ekstrajobb med å lese inn lydbøker, spilte inn reklame. Tok alt han kom over av roller. Jeg gjorde det omvendt. Låste meg mer og mer inne, helt til jeg låste ut han også. Vi måtte gjøre noe. Vi flyttet. Fikk oss nye jobber i en mindre by. Dro fra Østlandet til Vestlandet. Ble der i mange år. Og sorgen forsvant, denne gangen sakte, men etter hvert ganske sikkert. Jeg begynte å jobbe igjen. I perioder intenst. Han fortsatte å brenne kruttet. Men vi var lykkelig igjen, sammen, når vi begge en sjelden gang møttes hjemme. Ingenting var forandret oss i mellom. Jeg visste jeg ikke hadde mistet han i fallet.