Nathan Bell for PRESIDENT

Nathan-bell-cover-650x553
«Hvis jeg visste at det aldri tok slutt med mine ensomme tanker, om hvorfor vi eksisterer, hvorfor vi overlever, og hvorfor vi alltid strever, og svakhet dominerer, og gjør de samme feil om og om igjen.»

Disse linjene oppsummerer i grunn hele den nye skiva til Nathan Bell. Og neida, de er ikke hentet og oversatt fra en av låtene på albumet. Dette er fra «Klokken er mye nå» med de Lillos. Men altså, jeg tenker til stadighet på den teksten når jeg hører på «Blood Like A River (American Family)» som er den lange tittelen på Bell’s nye skive. For denne plata handler om eksistensialisme, livsangst, søken etter en mening, lengten etter døden, den store kjærligheten og det lille livet.

Det er store, STORE temaer, det. Og mange har ramla på trynet når de har kastet seg over slike filosoferinger. Men i likhet med vår nasjonalpoet Stenberg, er Nathan Bell i besittelse av et talent for å si noe om livet uten å skrive en hel bok. Han klarer på enestående vis å si det med relativt enkle verslinjer, og er på så måte en sjelsfrende av Lars Lillo Stenberg. Nathan Bell ble jeg først klar over når jeg hørte åpningslåt «1966 Telecaster» fra albumet «In Tune, In Time, Not Dead». Resten av albumet fløt litt forbi, men han fikk min hele oppmerksomhet med «Traitorland» året etter, og siden har jeg vært svært så oppmerksom på Bell. I 2011 ga han ut et formidabelt album, «Black Crow Blue» der han med noen få unntak la bort alt annet enn gitaren og munnspillet. Plata var som tittel og også cover indikerte, en mørk, blå opplevelse. Nathan Bell hadde tatt steget opp i øverste divisjon.nathan-bell-blac-crow

Nå er han altså her med oppfølgeren «Blood Like A River (American Family)», og jeg har ventet i spenning på denne skiva. Fortsetter han turen langs de endeløse veiene i midt-vesten, eller vender han tilbake til bandet sitt. Og heldigvis, Nathan Bell stripper lyden enda et hakk med denne skiva. Jeg puster lettet ut, for Bell er best når han er nede, med orkester i bakgrunnen forsvinner han litt inn i mengden av helt bra, men ikke unike artister.

Liker du Springsteen når han laget «Nebraska» og «The Ghost of Tom Joad»? Da vil du elske denne plata. For det er her han befinner seg, Nathan Bell. Alt vi får høre er to akustiske gitarer, Nathan som synger, og ikke minst, det han synger om. Når en artist våger å gjøre det så nakent som dette, kommer alt han gjør veldig tydelig frem. Men dette mestrer han svært godt. Musikalsk ligger han godt forankret i akustisk folk, ingen store overraskelser der, og derfor er det stemmen og tekstene dette kommer an på. Og der leverer han så det holder i år. Han var stor på sitt forrige album, nå er han blitt mektig.

Han åpner med «Names» som forteller historien til vanlig folk gjennom snapshots. De presenterer seg, for så å slå fast at selv om de har et liv å berette om, er de egentlig bare et navn i mengden.

nathan-Bell-lyrics-1-650x138

Så går det slag i slag med historier om levde liv. Nathan Bell tegner med varsom penn, med et hjertelag og med stor kjærlighet til sine karakterer. Det hele er så nært at man må bli berørt. «Really Truly» er en vakker, vakker sang om et par, som er av samme kjønn, men som ønsker å gifte seg, et moderne tema om den samme uutgrunnelige kjærligheten.

nathan-Bell-lyrics-2-650x198

Noen ganger synger han så sårt at jeg nesten krymper meg. I «Samadhi» ønskerjeg-personen at han var en narkoman, en fyllik, en fyr som våkner opp i en mørk bakgård med hodepine og angst. På så måte ville det ha speilet hvordan han er på innsiden. Og i en vakker melodi kledd opp som en hyllest til Woody Guthrie’s musikkmal, er dette en sterk opplevelse. Når man gjør som Nathan Bell, velger et så enkelt lydbilde, kan svakhetene i komposisjonene fort komme relativt klart frem. Det er få som klarer å holde på lytteren med så få virkemidler. Men her beviser han at om virkemidlene er få, så er de til gjengjeld svært så effektive.Nathan-Bell-21-250x250

Dette er en skive som musikalsk må være så naken, for å kunne matche sårheten, inderligheten og både varmen og bluesen i tekstene. Og Nathan Bell mister ikke et sekund grepet. Han tar et godt, sterkt men vennlig grep om meg, og slipper ikke taket før siste tone av «All but Gone» fader ut. Egentlig slipper han slett ikke taket da heller. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette var noe helt spesielt. Det er noe som sitter igjen langt der innenfor skjorta. Historiefortelleren Bell treffer meg med stor kraft. Du skal være rimelig blottet for følelser for ikke å bli berørt av hans fortellinger om menneskeskjebner. For de sliter med akkurat det samme som deg og meg, og Bell setter fingeren på akkurat de problemstillingene de fleste av oss prøver å få svar på.

Noen plater går utenpå bare det å være noen minutters underholdning. Denne skiva tar tak i deg, og forlater deg ikke, om du ønsker den velkommen. Nathan Bell har tatt neste skritt. Dette er en mann som fortjener din oppmerksomhet, og som belønner deg stort om du er villig til å ta deg litt tid. Jeg foreslår at man nå i USA begynner å trykke opp stickers, slike man limer bak på bilen. Der skal det stå «Nathan Bell for president».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s