Denne fant jeg her forleden mens jeg rotet rundt i et gammelt avisarkiv. Jeg gleder meg alltid stort over slike fantastiske overskrifter. «Ukjent Ku på Manglerud». Høres jo ut som staretn på en Sunde-vise. Det klinger bra, helt klart. Jeg er en arkivets mann, jeg elsker research, gamle ukeblader og avisbunker med støv på. I disse digitale tider slipper man strengt tatt mye unna mørke rom og tette neser, og siden jeg ikke savner den delen er jeg svært glad i tilgjengeligheten til gamle arkiver nå for tiden. I det siste har jeg trålet gjennom Aftenposten for Januar – April 1970, mye fordi jeg skriver om et tema der handlingen tidsmessig er fra våren 1970. Det fine er at jeg finner både det jeg skal og mer til. Og her er eksempler på mer til.

Jeg vil først få presisere at jeg på ingen måte ser humor i antastelser og forsøk på voldtekt. men jeg ser definitivt humoren i tidens språk og utrykk og formidling. En god historie er en god historie etc.
(Trykk på selve artikelen for å lese den i stor versjon)

Historien om denne svært ubesluttsomme maskerte mannen som møter sine overkvinner, har noe sjarmerende ved seg i all sin skjeve prakt. «Jeg skal ta dem» sa mannen. «Det skal vi bli to om» svarte kvinnen og gikk på ham. Mannen ber om nåde, klarer å komme seg unna det sterke kvinnfolket, men blir oppdaget utenfor bygården. Hun løper ut, tar tak i ham igjen, og mannen overgir seg gråtende. Den maskerte banditten er tatt. Litt av en historie. En historie som aldri ville blitt fortalt slik i dag, selv om den hadde utviklet seg likt. Dette er fra en annen tid, og jeg klarer ikke å la vær å more meg storveis over ordlyden og hvordan det hele blir beskrevet. Det er noe verbalt i formen som fascinerer meg. Noe folkelig, men allikevel stivt. Som en litt dårlig forteller som lar seg rive med når man kommer til de spennende detaljene.

Vel, et eksempel til må vi ta oss råd til. Og igjen må jeg få presisere. Jeg ser selvfølgelig heller ikke mye humor i drap. Det er ikke sakens ugjerninger jeg flirer av, men språket.

Først skryter han av at han har drept en kar, men så kommer han på at det ikke var han, men en som heter «Karsten» som gjorde det. Og dette med at det er minst tre slagsmål i en flakse hjembrent på 85 %, den lukter det svidd av. Han avslutter med å si at han håpet det var en drøm. Joda, også her er ordlyden ganske annerledes en dagens avisjournalisters kyniske språk. Det er som den norske folkesjela, den gamle fra 60 og 70-tallet, igjen kommer til overflaten ved å lese disse nyhetene fra april 1970.

Jeg hadde nok ikke i det lange løp satt pris på om de av en eller annen absurd grunn skulle gå tilbake til denne stilen igjen, men det er helt klart ganske festlig å se seg litt tilbake, hvis man tar bort handlingenes alvorlige karakter, selvfølgelig. men det er jo ikke det det handler om her, og bla, bla, bla…