Jeg Fant Jeg Fant: Loppemarkedets Store Manifest

For noen dager siden var jeg innom et loppemarked. Hadde gledet meg til å se gjennom kassene med LP-plater, men nesten alt var plukket vekk, og bare et par skiver av en eller annen kristen artist, som mente Jesus var svaret, stod igjen. Så jeg gikk relativt slukøret ut. Nå var det kun tegneserie og bokavdelingen igjen, og egentlig har jeg mer enn nok bøker og blader. Men så finner jeg altså denne lille tassen, og dagen ble reddet. Det er vel slett ikke særlig høflig å kalle Det Kommunistiske Manifest for en liten tass. Sjeldent har vel et lite hefte skapt mer røre enn Marx og Engels tanker i bokform. I alt er den på 67 sider, og da er Forord, Fortaler og Forklaring av navn og fremmedord med. Jeg har aldri lest Det Kommunistiske Manifest, har vel egentlig aldri sett det lille hefte før, sånn i virkligheten. Men jeg har jo lest utdrag i andre sammenheng.

Jeg kjøpte blekka for ti kroner og fikk da også med to Asterix-album og et nummer av Conan fra 1989. Det var et godt kjøp. Jeg skal innrømme at jeg leste Conan først, men på kvelden hentet jeg frem manifestet. Det viste seg å være en riktig gammel utgivelse. Gitt ut helt tilbake i 1932. Fikk tankene på gli. Lurer på hvem som var den opprinnelige eieren? En hardbarka kommunist som stod på krava, eller en intellektuell med runde briller og store tanker? Håper egentlig mest på det første. En tøffing, en sånn jeg alltid har lyst til å være men aldri er i nærheten av. Han leste nok manifestet til han nesten kunne det utenat, og så ga han det bort til en veik fetter, som la det på loftet etter tre uker. Nå er fetteren død, og manifestet havnet på loppemarkedet. Ja, sånn var det nok. Og hvem stod bak utgivelsen? Joda, Det Norske Arbeiderpartiets Forlag. Se det! Nå gikk jo DNA og kommunistene hver sin vei utover på 30-tallet, men en artig kuriositet er det.

Nå vil jeg ikke skryte av at jeg har lest hele Manifestet, sånn i ettertid. Jeg begynte den søndagskvelden, kom fem sider inn i teksten, og legger ikke skjul på at jeg mistet konsentrasjonen opp til flere ganger. Men noen ting fanget min oppmerksomhet. Og åpningen av manifestet er jo interessant sånn i retrospekt.

1932-utgaven har et forord av Edvard Bull, Arbeiderpartiets første utenriksminister, som for øvrig døde to måneder etter at manifestet ble utgitt, uten at jeg tror det var en sammenheng der. Han er mannen bak disse bevingede ord: «Det parlamentariske demokrati er en gammel og overtroisk frase fra det 19. århundre», uttalt etter at AP under landsmøte i 1930 vedtok å søke makt uten å ha folkeflertallet bak seg. Men nok Bull. Jeg er som sagt overasket over hvor liten og unnselig dette manifestet fortoner seg. Men på en måte er det litt tøft at de valgte å trykke det med en forside som ikke har noen symboler. Kun tittelen mot grått papir. La innholdet snakke for seg selv, må vel tanken ha vært.

Vel, nå er jeg altså den stolte eier av et manifest. Den tidligere eieren lot altså til å mene at manifestet passet best på et loppemarked, og det er jeg litt glad for. Jeg kommer nok ikke til å lese det helt gjennom, selv om de har lagt ved en liste med forklaringer over ord og uttrykk helt bakerst. Men jeg tror jeg skal la det ligge godt synlig på do, sånn at folk har noe å lese der hvis man blir sittende lenge. Håper ikke det blir oppfattet som ufint, for det er slett ikke ment slik. Men jeg skal gjøre en ting man vanligvis ikke gjør, nemlig å avsløre slutten. Slik ender manifestet: