I 1981 eksploderte salget av en liten mekanisk sak som kunne spille musikk mens du gikk tur eller satt på bussen. Den lille lommediskoen, Walkman, mini-kassettspilleren, ja, sågar Gåmann som noen språkpatrioter ønsket å kalle den, var det nye store. Alle ungdommers drøm, det lå rimelig mange slike innpakket under juletreet de første årene i 80-tallet. Plutselig hadde man muligheten til å ta med musikken overalt. Og med alle nyvinninger følger det som vanlig med en del trusselbilder. Et livsfarlig apparat å benytte i trafikken. Nok et rusmiddel for mennesker på flukt fra virkeligheten. Det var noen av overskriftene i avisene våren 1981.

Siden den gang for over tredve år siden har vi gått gjennom en rekke produkter som kom og forsvant innenfor samme sjanger; CD-Walkman, MiniDisc og MP3-spillere for å nevne de store. Nå har alle stort sett musikken sin godt bevart i det som en gang het mobiltelefon, men nå bare går under navnet Smartphone. Men altså, i 1981 var det andre tider. For første gang kunne man ta med seg musikken nesten hvor som helst, uten å bunkre opp med mengder av batterier, store kassettspillere, eller som tilbake på 60-tallet da man hadde bærbare platespillere, båndopptakere og reiseradioer. Walkman’en ble en liten musikkrevolusjon. Liten nok til å passe ned i en jakkelomme (bukselomma ble litt snau), øretelefoner slik at man ikke forstyrret andre, og noen var til og med utstyrt med radio, om man ville høre litt på NRK.

De første modellene var stort sett ganske store og klumpete, men ganske raskt krympet de, og den lille lommediskoen ble obligatorisk for enhver musikkinteressert ungdom. Etterhvert var det sågar noen tøffe voksne som også gikk til anskaffelse av vidundere, og utover på 80-tallet oppdaget treningsnarkomane også Walkman’en. Man kunne høre den nye skiva til Chris de Burgh samtidig som man jogget en times tid. Etterhvert kom da også sports-walkman’en som var gul og stor og tålte både vann og slag. En armert kjempe som var alle idrettsfolks venn.

Men altså, så var det farene med et slikt apparat. I starten var produsentene veldig opptatt av at man kunne være to om å høre på. Spillerne var utstyrt med to innganger til lyd og en liten mikrofon, der men kunne kommunisere. Og slikt avstedkom en rekke underlige episoder. Man kunne se kjærestepar som gikk tett samen, ikke fordi de nødvendigvis var forelsket, men fordi de var knyttet sammen av ledninger og den lille musikkboksen. Stoppet så jenta opp for å se på alle klærne som var utstilt i butikkvinduet, medførte det ofte at gutten, eventuelt jenta, det kom an på hvem som hadde selve spilleren, fikk røsket av seg øretelefonene, og ble plutselig kastet tilbake til virkeligheten. Folk snublet og datt om hverandre, og etter et par år fantes det knapt en walkman med to innganger. Det ble for mange ulykker. I USA var walkman og rulleskøyter i en periode synonymt med hverandre, og der skjedde det naturlig nok enda flere bisarre ulykker.

(Aftenposten 22 April 1981 – Trykk på bilde for stor versjon)

Utover på 80-tallet var walkman’en å se overalt. Det ble et produkt som ble like vanlig som reiseradioen hadde vært på 60 og 70-tallet, og prisene flatet ut. Sony hadde ikke lenger monopol på annet enn selve navnet, og man kunne få kjøpt spillere helt ned mot et par hundre kroner. De lød forøvrig lydmessig helt forferdelig.

Jeg fikk selv min første walkman i 1981, eller det vil si, jeg kjøpte den selv, for en del av studielånet. Kjøpte meg en Sony som kostet skjorta, og husker at jeg brukte enormt mye tid på å lage den perfekte mix-tapen til spilleren. Man kunne jo ikke fly rundt med lomma full av kassetter også, så det var gjerne bare en eller to kassetter med på turer, og da var det rimelig viktig å lage en kassett som inneholdt musikk du ikke ble lei av med en eneste gang. Og så var det lengden, altså spilletiden på selve opptaks-kassetten. Det var best med C-90, da hadde man 90 minutter til rådighet, 45 på hver side. Det fantes også C-120, men der var ofte båndet så tynt at det lett røk.  Jeg fant en slik kassett for noen uker siden, nede i en kasse helt innerst på loftet. Kassetten het Påls Megamix – Summer 1981, var en Maxell C-90 kassett med Chrom og Dolby, og inneholdt følgende låter:

Side A

01. The Look of Love      – ABC
02. Don’t You want Me – HUMAN LEAGUE
03.Shandi  – KISS
04. I’m the Man – JOE JACKSON
05. Oliver’s Army – ELVIS COSTELLO
06. Tunnel of Love – DIRE STRAITS
07. Invisble Sun – THE POLICE
09. Atomic – BLONDIE
10. Another Brick in the Wall – PINK FLOYD
11. Play The Game – QUEEN
12. Six Ribbons – JON ENGLISH

Side B:

01. The River – BRUCE SPRINGSTEEN
02. Dra te Hælvete – BERANEK
03. När vi två blir en – GYLLENE TIDER
04. Ghost Town – THE SPECIALS
05. The Voice – ULTRAVOX
06. Reggae OK – RIKI SORSA
07. (Just like) Starting Over – JOHN LENNON
08. Svake Mennesker – JANNICKE
09. In the Air Tonight – PHIL COLLINS
10. Den Du Veit – MARIUS MÜLLER
11. Ashes to Ashes – DAVID BOWIE
12. Gi meg fri i kveld – VAZELINA BILOPPHØGGERS

Det slår meg med full styrke at jeg fortsatt ikke helt hadde funnet min egen musikksmak og var rimelig påvirket av listepop. Kassetten spiller forøvrig like fint i dag, og for noen uker siden kjøpte jeg da også min førtse walkman på minst 25 år, på et loppemarked. med originale oransje puter på øreklokkene. Tenkte jeg skulle ta den med meg på toget inn til Oslo i morgen. Regner med at mange vil se misunnelig på meg når jeg sitter der med en knallrød walkman og verdens beste mix-kassett.

Under følger en rekke bilder og annonser for diverse walkman fra 1981-82.