Spillelister Våren 2015 – Årets beste låter så langt

Spillelister våren 2015
Spillelister er en fin ting å lage. Jeg må ta et lite oppgjør med meg selv, velge ut de aller fineste låtene, eller noen ganger, velge de låtene som rett og slett har presset seg inn i livet mitt, noen ganger nesten uten invitasjon. Starten på 2015 har vært en flott musikalsk reise. Det har allerede kommet så mye bra plater, at jeg nesten er redd for at resten av året fort kan bli en nedtur. Men det er bare pessimisten i meg som snakker der. Jeg har mange favoritter fra de første 100 dagene i 2015, og har plukket ut en spilleliste på 30 sanger. Det tok sin tid, med mye vurderinger, revurderinger, låter som plutselig kom i siste øyeblikk og noen svært opplagte valg. Jeg har valgt med tre artister som får to låter hver med, Gretchen Peters, Elliott Murphy og Josh Rouse, som alle har levert album som virkelig har gitt meg mange gode stunder.

Album 1

Fortsatt står Blackbirds med Gretchen Peters som en påle. Og låta hun gjør sammen med Jason Isbell «When All You got is a Hammer» er et opplagt valg, «Pretty Things» er et av albumets vakreste øyeblikk, og måtte med. Elliott Murphy har spilt inn sin første utgivelse Aquashow på nytt, over 40 etter originalen kom. Aquashow Deconstructed ble et veldig vellykket prosjekt. Jeg har valgt meg den såre «Hometown» og «Last of the Rockstars» som jo er signaturlåta hans, i en helt ny og vitalisert versjon. Så var det Josh Rouse da. Han har i mange år vært på lista over mine favoritter, men det er lenge siden han har levert noe så bra som The Embers of Time. herfra kunne jeg lett tatt med omtrent alle låtene. til slutt falt valget på «Time», årets vakreste låt så langt? Og hans hyllest til Neil Young «New Young» som viser hvilken låtskriver denne mannen er.

Album 2

Det var altså de tre store så langt i år. Men du verden så mange som vaker rett bak. Gil Landry har levert en helt knall soloplate og «Just like you» er høydepunktet derfra. Pur Americana-pop. Thirty Pounds of Bone nye plate The Taxidermist er noe ganske annet. Skakk og sjøsyk britisk pop med klare folk-undertoner. «Before I’m Done» minner meg mest av alt om tidlig Radiohead. Amy Speace gjør en av vårens fineste ballader med «That Kind of Girl», tittelsporet fra en finfin plate. Eneste norske bidrag på min liste er Tom Roger Aadland, som har vært en fornøyelse å bli kjent med. «Songen av Jorda» er en av de mest umiddelbare låtene fra flotte Rapport frå eit Grensehotell. Drew Holcomb & The Neighbours leverte tidlig i år en veldig fin plate, med den nedtona «Avalanche» som den store låta. Laidback Americana, med en tekst som virkelig sitter.

Album 3

The Lone Bellow kom også tidlig ut med plate i år. Og «Fake Roses» er en låt som gir meg gåsehud hver gang den spiller opp. Dette er klassisk country med den helt rette klangen, og en melodi som smyger seg inn og kjærtegner ørene. Murder By Death er noe helt annet. Et band som ikke er redde for å eksprimentere, og Big Dark Love er fortsatt en plate jeg spiller mye. Tittelsporet er noe av det beste denne gjengen har gjort, og det sier ikke lite. The Vespers har vært et nytt bekjentskap for meg, et svært hyggelig sådant. To søstre og to brødre som har levert en flott skive Sisters and Brothers. Her kunne jeg valgt meg mange låter, men den friske «New Kids» passet ypperlig på en spilleliste dominert av rolige låter. Andrew Combs album All These Dreams er sammen med Josh Rouse nevnte plate årets beste singer/songwriter-plater så langt. Combs har en aldeles spesielt sympstisk stemme og «Rainy Day Song» er allerede en klassiker i mine ører.

Album 4

Goodnight, Texas har egentlig jukset seg inn på lista med et album som tross alt kom i fjor høst, det samme gjelder mannen fra Vermont, Josh Brooks. Men begge har vært spilt så mye at jeg føler de hører til i 2015. «Button Your Collar» er spretten bluegras med røtter i popmusikken, og Goodnight, Texas gleder jeg meg til å følge videre. Josh Brooks har spilt inn skiva si på soverommet, når han ikke er opptatt med familieliv og lærergjerning. Med kun gitar som akkompagnement leverer han tekstmessig noe av det fineste jeg har hørt på en stund. Fra albumet Tall Tales plukket jeg til slutt den bittersøte «Queen for a Day».

Album 5

Kristin Andreassen er ikke norsk, slik man kanskje skulle tro av navnet. Hun er amerikansk og har kommet med sitt første soloalbum på åtte år. Gondolier er en plate jeg veldig fort har blitt glad i, og tittelsporet er kanskje den aller fineste låta herfra. Folkpresget og leken pop med en lett organisk vri. (Sondre Lerche kunne ikke oppsummert bedre). Liz Longley har levert et album, selvtitulert, som viser hvilken låtskriver hun har utviklet seg til å bli de siste par årene. Åpningssporet «Outta My Head» er låt som sitter etter første lytt. Igjen en vakker Americanainspirert poplåt. John Moreland har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. «Losing My Sleep» er en av de låtene som jeg liker best fra High on Tulsa Heat.

Album 6

Calexico er som veteraner å regne innenfor Americana. Edge of the Sun er et overaskende tilgjengelig album, og «Where the Angels Played» er Calexico i knall form, en liten perle av en countrylåt. Allison Moorer, søsteren til Shelby Lynne, har tatt steget vekk fra sin søsters skygge og leverte i mars sitt beste album Down to Believing. Tittelsporet er en av vårens beste låter uansett sjanger. Sterk tekst og en sang som virkelig berører. Litt mer ukjente Annie Keating er en visesanger fra østkysten av USA som med Coney Island har sjarmert meg i senk. Også her har jeg valgt meg tittelsporet, en låt som tøffer glad i avgårde. Matt McGinn er en av dem jeg fortsatt ike har fått skrevet noe om. Latter Day Sinner er en skive jeg spiller mye for tiden, og en anmeldelse kommer om ikke lenge. Filosofisk og tilbakelent Alt. Country med mye folk i bagasjen. «Darkest Before the Day» vokser seg bedre og bedre for tiden, en knallåt. David James Robertson er fra Liverpool, og har med det en musikkarv å leve opp til. Årets beste fra Liverpool så langt, spør du meg. Forgiven er at album full av melodiøse viser, og «Shining» er en av de sterkeste låtene fra et gjennomført album.

Album 7

Mot slutten av lista kommer det med noen navn jeg vet mye mindre om. Dett er artister jeg har spadd frem de siste dagene. Folkbandet Spuyten Duyvil er oppkalt etter et nabolag i Bronx, N.Y. The Social Music Hour, Vol. 1 er den lange tittelen på deres nye skive, og historien om «Barbara Allen» har jeg virkelig falt for. Jeg vet også svært lite om The Levins, annet enn at låta «Trust» er tittelsporet på deres nye skive, og er et band jeg definitivt skal sjekke nærmere. Rani Arbo & Daisy Mayhem vet jeg absolutt ingenting om, men «Keep it in Mind» lover bra, og albumet Violets are Blue skal straks spilles igjennom. Adam Douglas har jeg hørt litt på før, og hans nye skive I May Never Learn høres svært så lovende ut. En singer/songwriter som skriver glimrende tekster og nå har han også snekret sammen mye fine melodier. «Know the Score» er et glimrende eksempel på hans kvaliteter. Helt tilslutt har jeg tatt med en låt fra Lilly Hiatts nye album Royal Blue. Hun er datter av legenden John Hiatt, og hennes nye skive lover bra. Hun er i ferd med å ta opp arven etter sin far. «Too Bad» er sånn sørstats-smyger, som lyder av erotikk og svette.

Der har du altså min spilleliste fra første del av dette året. 2015 har begynt veldig bra, og fortsetter det sånn kan dette bli litt av et år. Er tilbake med nye spillelister når sommeren nærmere seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s