Tilbake til Ompaland – Historien om Ompakara

Hør Ompakara «På Tur-mix» (en Introduksjon)

For en kort uke siden kjøpte jeg Ompakaras Vi Har På Tur på en bruktsjappe i Oslo. Når jeg spilte skiva slo det meg fort at jeg burde skrive noen ord om denne fantastiske plata fra 1990. Og samtidig gikk det opp for meg at plata har et jubileum i år. 25 år er det blitt siden debutskiva til Ompakara kom. Når posten ble lagt ut ble det stor respons. Jeg kontaktet en av grunnleggerne av bandet, Helge Aarstad, som la ut en link på sin Facebook-side, og responsen bare økte. Jeg fant fort ut at jeg måtte følge opp med et intervju, få hele historien om Ompakara på trykk, og Helge Aarstad stilte villig opp. Det ble en lang prat om Ompakara fra den spede begynnelse helt frem til nåtid. Her følger intervjuet med Helge Aarstad i Omapakara:

Hvordan startet Ompakara opp?

Det startet egentlig nesten med en frustrasjon, sånn for min del. Etter noen litt mislykka år med utdannelse, havna jeg tilbake i Elverum i 1989 og begynte å kjøre drosje, noe jeg ble relativt fort lei av. Jeg var sugen på å komme i gang med musikk igjen, og tok kontakt med Helge Hellebust, som den gangen var mest kjent fra synth-bandet Boxbury Beat. Vi begynte å spille litt sammen, og det kom ganske overaskende på oss hvilken retning musikken tok. Vi fikk ganske raskt med oss gitarist Kent Maurstad fra ska-bandet Kent Krutt & Rekruttene, og bassisten Steinar Økseth som tidligere hadde spilt i Teen Cats. Og det vi begynte å spille på øvingene var så rart, annerledes og morsomt at vi flere ganger ble liggende på gulvet å le. Dette ble et så stort kick, at vi øvde fire-fem ganger i uka, fordi det rett og slett var så jævlig morsomt. Det ble så gøy at vår første bassist, Steinar, fikk mavetrøbbel fordi han lo for mye på øvingene, og måtte rett og slett kutte ut. Vi måtte ha en ny bassist, og hele gjengen dro hjem til Ole Jørgen Kjernet, og satt på trappa hans til han ble med.

Mentaliteten i bandet var altså at alt var lov, og dere var villig til å prøve ut de fleste retninger?

Ja, på en måte var det sånn, men det var som om retningen på musikken trengte seg på med en egenvilje, nærmest. Det var litt sånn som det ble sagt om de første punk-banda. Man måtte ikke ha en dyp musikkforståelse for å få ting til å lyde rått. Vi lot kreativiteten styre fritt. Jeg for min del mestret ikke nødvendigvis instrumentene jeg spilte på spesielt godt. Men bandet hadde både motivasjon og en visjon, og det fungerte fra første stund, og vi ga rett og slett bare full gass.

På første skiva høres det jo både tett og samspilt ut, så dere måtte ha funnet tonen fort?

Joda, det gjorde vi. Men vi hadde noen svært dyktige folk med oss fra starten. Stein Erik Evenstad på trommer, Ole J. Kjernet på bass. og Kent som var en glimrende ska-gitarrist, og de dannet grunnmuren som gjorde at vi andre kunne herje litt rundt og prøve oss frem uten at det lød helt håpløst. Mange folk som hørte oss i starten kalte oss en norsk utgave av The Pogues, og grunnen til det var kanskje det at vi som liveband hadde mye av den samme intensiteten. Noen har jo trodd at jeg har en grundig folkemusikk-bakgrunn når de ser hvilke instrumenter jeg trakterer, men jeg har ikke det i det hele tatt. Men jeg oppdaget The Pogues på midten av 80-tallet, syntes det hørtes utrolig kult ut, og kjøpte meg ganske raskt en banjo-mandolin. Begynte å klunke litt på den, og så kjøpte jeg meg litt flere Donald Duck-instrumenter, har alltid likt rare instrumenter. Så var det bare å prøve og feile.

Hvor kom navnet på bandet fra, og hva betyr egentlig Ompakara?

Det kom nærmest ut av musikken vi var i ferd med å skape. Med ska-gitar og bass lød det plutselig veldig ompa, var vi relativt enig om. Og så ble det vel til at vi mest på fleip kalte hverandre Ompakara, og så ble det hengende ved. Den første ordentlig konsert vi gjorde, var i Elvarheimsparken i Elverum, og da het vi faktisk Ompakameratene. Men vi gikk raskt fra kamerater til kara. Det lød litt tøffere.

Hvor fort gikk det fra dere startet opp til første skiva ble spilt inn?

Vi startet opp på høsten 1989, og hadde ganske fort mange skisser til låter. Noen forble bare skisser og snutter, sikkert minst 100 stykker, og så begynte vi å arbeide frem de låtene vi følte kunne bli noe mer. Og det var vel når vi følte vi hadde nok gode låter at vi begynte å tenke på å spille dem inn i et ordentlig platestudio.

Produsent Bent Jacobsen fra Røros/Tynset Lydstudio har sagt at han aldri kommer til å glemme innspillingen av plata. Det er et øyeblikk som står som en bauta, har han uttalt.

Ja, sånn jeg husker det, var det vanvittig effektivt, intenst og kjapt. Vi spilte plata mer eller mindre inn live. Tror vi brukte 17 timer på hele grunn-taket. Vi gjorde låt for låt, rakk omtrent ikke spise eller drikke. Felespilleren vår, Iver Erling Årva, kjørte opp fra Oslo, kom akkurat i det vi startet innspillingen, var på settet i 17 timer, kjørte ned til Oslo igjen og gikk rett på jobb. Etter noen dager gjorde vi noen nye pålegg, mikset det også ganske kjapt. Alt med innspillingen av første plata gikk jævlig fort.

Hør «Sjømannssang» her (fra Vi har På Tur 1990)

Var Ompakara så sammensveiset at dere hadde alt klart når det gjaldt hvilke låter som skulle med og hvordan de skulle spilles inn uten å ha noen interne krangler?

Ja, egentlig. Det var nok nesten sånn. Vi tulla mye rundt i studio, fant på mye ekstra ting. Det var jo ikke så veldig planlagt og strukturert, men vi hadde en utrolig god teknikker, Rolf Kjernet, som klarte å samle trådene. Hans erfaring kom godt med. Han kom opp med mange gode løsninger, snudde blant annet tapen i refrenget på «Elsk Meg», la på baklengs ekko og masse annet. Hans jobb med skiva var uvurderlig.

Når skiva var spilt inn gikk det ikke lang tid før den kom ut?

Vi klarte jo å få ut plata akkurat et par uker før hovedsleppet til de store plateselskapene. Da var det ikke så mye musikk å skrive om, og det medførte at vi fikk en del omtale og nådde ut.

Vi Har På Tur kalte dere plata. Hvorfor denne litt merkelige tittelen, det høres jo nesten litt feil ut?

Det er jo egentlig en feil, sånn fra starten av. Men det er en bevisst feil, når vi valgte det som tittel. Utrykket oppstod året før, når jeg og noen kompiser var på tur. Vi hadde en ordentlig dagen derpå, og da skulle en av gutta absolutt sende et postkort hjem. Og han skrev rett og slett feil, sannsynligvis fordi han var litt skjelven og fyllesyk. «Vi er på tur» ble til «Vi har på tur», og istedenfor å kaste postkortet, så ble vi alle enig om at han burde sende det hjem, for det var jo akkurat sånn det føltes. «Vi har på tur» beskrev på en måte tilstanden bedre, og ble fort et utrykk som vi begynte å bruke. Og så endte den også opp som tittel på skiva. Det føltes bare riktig. Mange har trodd sånn i ettertid at det var et lokalt uttrykk fra Elverum, noe det altså ikke var.

Dere valgte også et svart/hvitt-bilde av noen gamle gubber i en trapp utenfor et hus på coveret. Hvordan endte det fotografiet opp på plata og hva er historien bak bildet?

Nummer to forfra på bilde, det er min oldefar fra Stavanger. Jeg husker faktisk ikke hvorfor vi fant på å bruke bilde. Det er jo et til på baksida av coveret også. Jeg mener å huske at jeg satt og bladde i noen gamle familiealbum, og så var det vel noe ved disse kara. Det var en grafisk designer som drev et trykkeri i Elverum, Bjørn Persson, og han lagde forøvrig helt bevisst plata med en annen fargekoding og uttrykk som skulle skille plata ut fra mengden. Derfor ble den blant annet helt knallblå. Det var også Bjørn som utformet logo’en til Ompakara.

Åpninglåta på Vi Har På Tur var en svært så inkluderende låt å starte med. «Velkommen» drar jo lytteren rett inn i Ompakaras univers.

Det er ganske morsomt at den fungerer sånn. Vi hadde nok ikke noe bevisst tanke rundt teksten, eller hvordan den ville bli oppfattet. Teksten til «Velkommen» startet opp som et tullerim vi drev å mekka på mens vi var på vei til en hyttetur. Og den opprinnelige teksten var en god del grovere enn den som endte på plata. Helge, vår vokalist, følte vel at den måtte skrives litt om før vi kunne bruke den på plata. Sansynligvis en meget god ide.

Hør «Otis Hest» her (fra Vi Har På Tur 1990)

Pogues er nevnt som inspirasjon. På «Otis Hest» høres dere nesten ut som svært tidlig Vazelina Bilopphøggers. Var det tilfeldig?

Altså, tidlig Vazelina er jo helt knall. Det de gjorde på den første plata er jo virkelig norsk rockhistorie. At «Otis Hest» har noen fellesnevnere med Vazelina er jeg helt enig i, selv om jeg ikke husker helt at vi snakket noe om det når låta ble laget. Det er jo for øvrig den eneste låta der vi synger på relativt brei dialekt, så det har vel litt med det å gjøre. Teksten er det for øvrig manageren vår, Svein Skogan som skrev. Våre referanser lå jo ikke akkurat i den lokale folkemusikk-kulturen i Elverum, vi kom jo fra musikkmiljø som spilte alt fra ska, punk, synth og folkpunk, men «Otis Hest» hadde en litt mer lokal tilnærming kanskje mest på grunn av dialekten.

Hva med «Finsk Tango»? Det er jo en av de låtene fra første albumet som virkelig har blitt en kult-hit. Hvordan kom den til?

Noe som er veldig morsomt med den låta er at året etter fikk vi tono-oppgjør på plata og da mottok vi 865 kroner fra den nasjonale finsk radiostasjonen, YLE. Den hadde altså surret og gått der som et eksempel på hvordan nordmenn sannsynligvis oppfatter finsk musikk. Hele teksten er for øvrig en slags cut-up av en tekst jeg fant på en panelovn som hang på veggen hjemme, og som var fra Finland. Jeg klippet og limte teksten sammen til et sammensurium som ikke betydde noe som helst, men hørtes jævla finsk ut. Det er jo litt rart at den har blitt såpass populær, for jeg tenker at det er litt sånn Harald Heide-Steen greie over dette her. Egentlig bare tull og tøys.

Det er mange stilblandinger på debutskiva. Ompa-Polka er et annet eksempel.

Ja, den ble jo også filmmusikk, faktisk. Brukt i «Døden på Oslo S.» når de løper rundt og skal fange kaniner i hagen. Det var jo litt stas. Også er det jo tilløp til jodling, og det er jo aldri feil.

Hør «Mr. Depp, Jeg og Flaska» her (fra Vi Har På Tur 1990)

En av de store låtene etter min mening fra Vi Har På Tur er Mr. Depp, Jeg og Flaska. Her trykker dere virkelig til.

Ja, det er vel den låta vi alltid tenkte på som den som virkelig representerte oss som band, og er en låt som fungerer veldig bra live. Det er jo en slags gospel-variant av The Pogues. I alle fall sånn rytmemessig. Kunne fint puttet på et og annet halleluja på den låta. Men «Mr. Depp, Jeg og Flaska» er en vesentlig låt for Ompakara, ingen tvil om det.

To av låtene på plata er ikke oppgitt på coveret. «Irsk Springer» og selveste tittelsporet «Vi Har på tur». De ligger som siste spor på hver sin side av plata. Hvorfor ble det sånn?

Ja, det der ble det mye surr ut av. Spesielt for radiostasjoner som spilte plata. Teknikerne telte feil, spilte feil låt og det ble en del uventa problemer med at vi utelot infoen om de to sangene. Sånn teknte jo ikke vi på. Grunnen til at de ikke er nevnt, er jeg slett ikke helt sikker på om jeg husker. Kan det være at vi tenkte at de ikke var helt ferdig? At de var litt på demo-stadiet ennå? Lurer på om det kan ha vært årsaken til at vi ikke oppga dem, men tok dem med som siste spor på hver side. På CD’en som jo kom en del senere enn Lp’en og kassetten, der var begge låta oppgitt i det minste.

Vi Har på Tur solgte jo over 10 000 eks. i løpet av forholdsvis kort tid. Kom det uventa?

Ja, så absolutt. Vi hadde i beste fall håpa på kanskje 500, sånn at plata ikke gikk med underskudd. Vi hadde jo planer om å pushe hardt på venner og kjente og i lokalmiljøet. Men så tok altså skiva nesten litt av, og det kom veldig brått på oss, ja. Ikke noe vi så komme i det hele tatt. Vi kom veldig på etterskudd med å få trykt opp ting, vi ga jo plata ut på egen label. Og CD’en tok det litt tid med før den kom i salg.

I etterkant av debutplata fikk dere mange spillejobber og dro på turné rundt om i landet. Jeg har forstått at spillejobbene er kanskje de aller beste minnene fra den første tida med Ompakara?

Absolutt. Det ble plutselig mange og veldig morsomme spillejobber. Vi fikk jo uventet innpass på de fleste store stedene som Rockfeller og Elm Street i Oslo, Hulen i Bergen og Samfunnet i Trondheim. Spesielt alle de store studentstedene fikk vi spilt på, og det var noen helt vanvittige opplevelser for en gjeng ikke så blaserte Elverums- karer. Vi var jo nesten litt rockstjerner en liten stund. Og mellom spillejobbene, på veien, og alt det som skjedde med intervjuer og oppmerksomhet, det var veldig intenst, gøy og av og til ganske kaotisk.

Det gikk ikke mer enn et år så var dere klare med en ny plate, Såpe Tel Kvelds, som ble gitt ut på Grappa. Hvordan var overgangen fra å være på egen label til å skrive kontrakt med et plateselskap?

Vi hadde jo lenge kontakt med Sonet og Terje Engen, men ble aldri helt enig om betingelsene. Derfor valgte vi tilslutt Grappa. Sånn i ettertid kan det kanskje virke litt dumt, men det var sånn det måtte bli den gangen. Vi ble veldig opptatt av at alt skulle bli veldig bra og flott lydmessig, og glemte bort hva som jo hadde fungert så bra med første plata. Det umiddelbare, all humoren og all latteren fikk litt for liten plass. Det ble rett og slett litt vel seriøst, og vi brukte unødvendig lang tid i studio. Innad i bandet hadde det sneket seg inn litt dårlig stemning i forhold til musikalsk retning. Låtmaterialet ble vel kanskje litt for pompøst og litt for mye preget av ambisjoner. Vi hadde det ikke veldig gøy lenger. Det er litt rart, det med Såpe Tel Kvelds. Jeg personlig har knapt hørt på den skiva i etterkant, og har absolutt ikke samme forhold til den som til Vi Har På Tur. Og det er jo egentlig trist, for det var jo med den skiva vil skulle ta neste store steg riktig vei. Men sånn ble det altså ikke. Vi endte vel egentlig opp med å lukke butikken med den plata.

Hør «Gravøl» her (fra Såpe Tel Kvelds 1991)

Såpe tel Kvelds forsvant jo også relativt fort vekk fra media og fikk liten oppmerksomhet i forhold til Vi Har På Tur.

Altså, slippfesten er vel det eneste riktig gode minne jeg har fra den tida. Det var vel det at ting skulle profesjonaliseres, og da gikk bandet litt i den klassiske fella hvor vi glemmer hva slags band vi egentlig var, som sagt. Plata solgte jo nesten ingenting. Tror det kanskje solgte så vidt over 1000 eksemplarer, og ble da også starten på slutten for Ompakara. Jeg sa takk for meg bare noen måneder etter utgivelsen, faktisk. Det som må sies var at låtmaterialet absolutt hadde potensiale. Vi la ned mye jobb, og visse sanger låter jo fortsatt bra. Men vi delte vel kanskje ikke helt de samme ambisjonene innad i bandet, og vi burde hatt en produsent som kunne styrt prosessen med innspillingen litt klarere. Vi Har På Tur ble spilt inn helt uten filter, med full gass og vi bare spilt den inn uten for mye grubling. Jeg har tenkt at om vi i dag hadde spilt inn Såpe tel Kvelds på nytt, med litt andre forutsetninger, og med mer av den opprinnelige energien bandet hadde og med en annen miks, så tror jeg at det kunne funka på en helt annen måte.

Dere var jo seks sterke personligheter i bandet. Var det vanskelig å balansere?

Selvfølgelig, og spesielt etterhvert. Vi var jo ikke en homogen gjeng sånn i forhold til musikkretning, vi sprika jo mye i forhold til personlig smak. Og det kom mye mer tydelig frem under innspillingen av andre plata, helt klart. Den første ble jo som sagt skapt med mye større spilleglede, og mye mindre diskusjon. Og når presset kom med andre skiva, så hadde vi ikke et hjelpeapparat som fungerte, og da sprakk det, mer eller mindre.

Hør «17 Meter Bil» her (fra Såpe Tel Kvelds 1991)

Når du sa takk for deg, mista du da også kontakten med resten av gjengen?

Man fant vel på litt andre ting å gjøre de første åra, men når det hadde gått noen år prøvde jeg å ta å samle opp noen tråder, og vi møttes etterhvert og fikk snakket ut om hva som hadde skjedd. Da var det ikke med tanke på at vi skulle bli et band igjen, men jeg følte det var viktig, siden det tross alt var jeg som brøt ut av Ompakara, at jeg fikk forklart meg litt, og at de andre fikk utløp for frustrasjonene. Det var jo en del såre følelser i etterkant av bruddet, og derfor var det vesentlig å få ryddet litt opp i saker og ting. Noe jeg tror vi også klarte.

Først i 2008 kom det en ny skive med Ompakara. Ganske overaskende på en del gamle fans. Kom den overraskende på dere?

Ha ha, vel, både ja og nei. Utover på 2000-tallet hadde vi begynt å spille litt sammen fra tid til annen. Så kom Ivar Nergård med i bandet som vokalist. Vår gamle vokalist, Helge Hellebust, var også med, men jobb og familieliv tok mye tid, så han hadde ikke samme mulighet til å engasjere seg. Men når vi etterhvert begynte å spille live igjen, så sang Helge på alle de gamle låtene, og Ivar sang de nye fra Gangsterpolka. Sånn stilmessig er jo den tredje skiva mer preget av arabiske skalaer og Balkan-musikken setter nok et relativt stor preg på skiva. Men den ble ganske godt mottatt og så fikk vi jo en liten hit med «Heller Væra Cowboy enn Indianer». Vi var jo ikke helt sikre på om vi skulle bruke Ompakara som navn når skiva skulle spilles inn, men etter å ha diskutert det med de andre i bandet, ble vi enig om at dette fortsatt var Ompakara. Og jeg mener egentlig at den plata har mer til felles med Vi Har På Tur enn det Såpe Tel Kvelds hadde. Den har mye mer av den direktheten og spontaniteten som vi fikk til på første skiva. «Gravøl» fra andre plata er for øvrig spilt inn på nytt, og fungerer mye bedre på Gangsterpolka, spør du meg.

Hør «Heller væra Cowboy enn Indianer» (fra Gangsterpolka 2008)

Hvordan ble responsen etter Gangsterpolka?

Veldig bra, faktisk. Vi fikk vel så mange spillejobber i etterkant av skiva som vi fikk etter Vi Har På Tur. Men på grunn av familielivet og slikt har det vært spredd utover et lengre tidsrom, så det har ikke vært den samme voldsomme intensiteten som vi opplevde i 1990. Og så må det jo sies at live så er vi jo 12 mann, og det er jo ikke akkurat et sjakktrekk, sånn økonomisk sett. Men pokker heller, det lyder jo veldig fett, da. Vi er kanskje litt dårlig på å tenke butikk, det er noe svikt i logikken her, men som sagt, det fungerer jo.

I 2009 kom det ganske overraskende en nyinnspilling av «Balladen om Morgan Kane» med Ompakara, sammen med opphavsmannen Benny Borg. Hvordan kom det i stand?

Ivar Nergård lever jo av stemmen sin på heltid. Han er en av Norges mest brukte lydbokopplesere, og i forbindelse med at han skulle lese inn de fire første av Morgan Kane-bøkene som skulle lanseres som lydbøker, foreslo Ivar at vi kunne spille inn «Balladen om Morgan Kane» på nytt. Vi laget vår egen Ompakara-versjon av låta, og fikk med Benny Borg i studio og spilte den inn sammen med ham. Det som var litt nedtur var at Benny Borg også gikk i studio uka etter med Penthouse Playboys med samme låt, og spilte også inn en musikkvideo spekket av kjendiser, og dermed forsvant jo mye av oppmerksomheten rundt vår innspilling, kan du si.

Hør «Balladen om Morgan Kane» her (Singel 2009)

I år er det altså 25 år siden Vi Har På Tur. Skal det markeres?

Vet du, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Men dæven, det er jo en god mulighet til kanskje å finne på noe spesielt. Det som umiddelbart slår meg er at vi kanskje burde spilt en konsert på Slurpen i Oslo igjen. Det var der vi hadde plateslipp-festene våre, og jeg har noen fantastiske minner fra de konsertene der. Nede i kjelleren på Slurpen hadde vi tilholdssted. Det var egentlig maks plass til 250, og det kom vel 550, så det var helt texas. Innehaveren gikk jo tom for øl før konserten startet. Det var jo satt opp langbord med stearinlys som bare ble liggende i en stor haug etter konserten. Folk hadde hengt seg fast i himlinga i taket, så taket revna også litt. Det var fullstendig kaos. Men altså, det er egentlig en pokker så god ide å tenke på å gjøre noe i forhold til at det er 25 år siden skiva kom. Vi skal jo spille sammen merd originalbesetningen i 50-års-laget til trommis Stein-Erik Evenstad, men det er jo en privat sammenkomst. Men jeg tenker at vi da har samla gutta igjen og jeg skal iallfall love at jeg skal snakke med de andre om en mulig gigg eller to, sånn i all offentlighet. Vi får se. Kanskje det skjer noe. Kanskje en dobbeltkonsert med både gamle og nye Ompakara hadde vært noe? Jeg er i alle fall imponert over responsen på artikkelen om plata, gøy å se at så mange har et forhold til Vi Har På Tur. Det gjør meg fryktelig glad.