Psykose – En tilstand eller et genialt tegneserieblad?

Psykose 01 1982 - 001 forside

Tegneseriehistorien i Norge hadde en en treg start, i alle fall om man ser på egenproduksjonen. Vi importerte 95 % fra utlandet til langt ut på 70-tallet, og bortsett fra særegne serier som Professor Tanke, Nils og Blåmann, Dagros, Nr. 91 Stomperud, Smørbukk og Vangsgutane, som alle var rimelig gamle allerede på 70-tallet, var det omtrent ingenting som skjedde. Først sent i syttiåra dukket det opp en generasjon unge tegnere som tegnet serier som lå milevis unna de nevnte, etterhvert ganske utdaterte seriene. Det anarkistiske undergrunns-magasinet Gateavisa hadde mye av æren for at det nye tegneseriemiljøet ble skapt i Norge. Med base i Oslo, blomstret det opp en rekke tegnere, og seriene kunne man lese i Gateavisas tegneserie-ekstra. Det første i sitt slag så dagens lys sommeren 1978. Da hadde allerede Gateavisa publisert jevnlig striper i sine vanlige utgivelser. I kjølevannet av Garteavis fikk jeg mitt første møte med legender som Waldemar Hepstein, Christopher Nielsen, Knut Nærum og etterhvert Steffen Kverneland og Torstein Gundersen for å nevne bare noen av de fine folka!

Punken brukte lang tid på å få et ordentlig fotfeste i Norge, og jeg lurer litt på om de første punkerne i Norge ikke nødvendigvis var så opptatt med å lage musikk. Det er en veldig klar punkfølelse i de seriene som dukket opp i Norge fra slutten av 70-tallet. Dette var definitivt ikke serier for barna, ikke ment for de som til vanlig leste Donald Duck og Fantomet. Her kom det serier som hadde temaer som ikke på noen måte lignet det man hadde sett frem til da. En rå humor, ofte beksvart, med en fandenivoldskhet som var hentet rett fra punken. Tabuer ble sprengt, og den nye generasjonen tegneserieskapere i Norge var kompromissløse i stilen.

Psykose - Vidar og Torill 1

Fire store spesialutgaver ga Gateavisa ut i løpet av de neste tre årene, og avisa satt få begrensninger, om noen, for hva seriene kunne handle om. Og i 1982 kom så endelig et ekte tegneserie-magasin, med litt tykkere permer, og eget navn. Bladet lød navnet Psykose, og her møter vi tegnere som Christopher Nielsen, Knut Nærum, Anna B. Stigen, Haakon W. Isachsen og Torstein Gundersen for å nevne noen. De aller fleste, både bidragsytere og redaksjonen, var rundt 20 år. Og det unge overmotet bar Psykose preg av, her var det en gjeng som hadde planer om å sette tegneserie-Norge på hode.  Det var virkelig et magasin som slo knock out på leseren. Jeg husker jeg fikk låne et eksemplar av en jeg gikk i klasse med, en kul, litt mutt fyr som alltid gikk rundt med sikkerhetsnåler i den svarte lærjakka, og som hadde Lou Reed som sitt store idol. Han likte meg av en eneste grunn, og det var at jeg hadde et par skiver av Elvis Costello og Ramones. Så jeg fikk låne første nummer av Psykose, litt på nåde, og jeg var solgt i det jeg så forsiden. Jeg hadde aldri lest noe lignende.

Psykose - Hamburgermannen 1

Det startet ganske så greit med Christopher Nielsens litt naive strek i historien om superhelten Hamburgermannen. Morsomt og litt annerledes, men det var først på side 12, når Torstein Gundersens fire mørke, mørke sider om Varulver og Satanisme slo mot meg, at jeg forstod at dette var noe fullstendig annerledes. Og så gikk det slag i slag med litt nakenhet, underfundige streker, psykedelisk og absurd humor, det meste under en slags felles parole «No Future», punk igjen der altså. Kysset med Knut Nærum var en innertier, Ingentings Gleder av Haakon W. Isachsen kopierte jeg faktisk på skolens kopimaskin, når ingen så det, og hang det på veggen hjemme.

Psykose 01 1982 - 029 HWI Ingentings Gleder

Å lese første nummer av Psykose ga meg noe av samme følelsen som når jeg hørte The Clash og The Stranglers for første gang. Det er noe mer der ute i verden, det er folk som lager andre ting og forteller andre historier, og  noen av dem gir blanke faen i normer og regler. Det var en viktig og god oppdagelse for en 16-åring. Psykose var punk, anarki og kompromisløs rock’n’roll, og jeg elsket det.

Psykose - Satanisme 1

Psykose - Ratatat 1

Det kom to nummer til av Psykose i løpet av 1982. Begge like bra, om ikke enda bedre en det første. Jeg har alle bladene ennå, og henter dem frem omtrent like ofte som jeg fortsatt setter på The Clash eller The Stranglers. Og det slår meg også hver gang jeg leser disse bladene om igjen, at de var utrolig modige og nyskapende. All ære til Gateavisa, og ikke minst Anders Giæver og Jon Rognlien, redaksjonen i Psykose,  som våget å satse på alle de gærne undergrunns-tegnerne. Nielsen og Nærum er jo i dag rikskjendiser, og mange av de som var med å bidro i de første numrene av bladet, var også med å forme det som skulle bli et hurtigvoksne og vitalt tegneseriemiljø i Norge. Og en ting til slutt, jeg må jo ikke glemme kanskje den største opplevelsen jeg hadde med første nummer av Psykose. Mot slutten av bladet kom To Trøtte Typer, enda en serie av Nielsen, og mitt første møte med Narverne Odd og Geir. Og det ble starten på et langt og godt vennskap.

Psykose - To trøtte typer 1

Har du ikke lest Psykose, men har veldig lyst, så har du fortsatt muligheten til å bestille fra Gateavisa. Så vidt jeg vet har de fortsatt eksemplarer igjen på lager av de tre første nummerere fra 1982.  I mange av Oslos og sikkert andre byers antikvariat, er det en god mulighet for å ramle over gamle nummer av Psykose og andre lignende blader. Jeg kan anbefale Lucky Eddie, de har garantert dette på lager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s