Tonje Strøm (Aas) var en illustratør som var spesielt aktiv på slutten av 60-tallet og gjennom hele 70-tallet. Mange av hennes illustrasjoner har brent seg fast hos meg selv om jeg i mange år ikke ante at det var hun som stod bak tegningene. Jeg fant etter rydding på loftet en gammel barnebok av Inger Hagerup som het Hulter til Bulter. En av mine favorittbøker når jeg var liten. Når jeg så navnet på illustratøren ble jeg litt nysgjerrig. Jeg fant ikke så mye om Tonje Strøm på nettet, men dumpet etter en kveld med research over et langt intervju med henne i ukebladet Aktuell fra Juli 1974. Her er det gjengitt for første gang på 46 år. På tide å hente opp denne utrolig fine kunstneren.

———————————————————————————————

STUEREINT STEBARN

Tekst: Jo Bech-Karlsen   Foto: Ivar Aaserud

I femten år har hun tegnet for barn. I dag vil hun videre. Gjennom kvinnesak er hun blitt seg selv og sine egne muligheter mer bevisst.

« Far, se! Det er akkurat som blomstene smiler til meg.» Det var roser lille Tonje hadde sett, og de var ikke Vårherres hånd. Skaperverket var plantet på papir av gavmilde fingrer, milde og gode farger strømmet opp mellom to permer i en barnebok. Der satt den vesle jentungen og strålte, rosene var liv og varme for henne.

Tonje Strøm Aas har tegnet for barn helt siden hun gikk ut fra Kunst- og håndverkskolen i 1959. I alle disse årene har hun levd i en slags barneverden. Hu n har gitt dem av sitt hjerte, varme lengsler og farger. Barna har tatt imot Tonje. Hun finnes i tusener av hjem, og barn og voksne har kunnet øse av hennes frodige fantasi.

Først i de siste årene har Tonje blitt «stuerein». I dag er hun anerkjent i finkulturelle kretser og får rosende ord på kultursidene i avisene. I dag er det populært med barnekultur. Det har det ikke alltid vært. Tonje Strøm var en av dem som ryddet nytt land og fikk oss til å forstå at også barna har behov for kvalitet. Men uten at hun egentlig viste det selv.

– Det var mer tilfeldigheter som førte meg inn i barnas verden. Jeg prøvetegnet til noen Prøysen-bøker for Tiden og dermed var det gjort. Det var ikke mange som var interessert i barnebok-illustrasjoner. Det var stebarnet, hadde lav status i forlagene. Barnebok-tegninger skulle alltid koste minst, forteller Tonje. Jeg syntes det var moro å lage noe for barn, men hadde ikke noe bevisst forhold til det. Jeg har aldri helt kuttet trådene fra min egen barndom. Man kan leve i et slags tomrom en del år. Så plutselig får du hele barndommen i hodet, og ser at du er den du var som barn. Det kommer stadig sterkere med årene, dette. Man slutter en sirkel, og er den samme.

– Ville du valgt noe annet publikum enn barn om du fikk velge igjen?

– Jeg møter aldri noe publikum. Derfor har jeg ingen fornemmelse av hvordan barna oppfatter meg. Jeg sitter her alene og gjør ferdig jobb etter jobb, men tenker i grunnen aldri på hvordan folk ser på meg og mitt arbeid. Men jeg er ikke red for å stå ansikt til ansikt med barna. Likevel må jeg følge min egen bane, skape noe utfra meg selv. Men selvsagt blir jeg glad om noen kjenner seg igjen i det jeg skaper. Jeg ville ikke bytte bort barnebokarbeidet. Ofte kunne det være litt deprimerende at forlagene aldri har hat råd til å spandere utstyr og farge og slikt. Men likevel er det et privilegium å få tegne for barna. Jeg tenker ofte på min egen barndom, hvor enormt mye barne- og billedbøker har betydd for hele min utvikling. Barnesinnet er åpent og mykt, og det er lett å sette spor. Stemninger, redsel og trygghet, det skifter hele tiden. Jeg husker jeg hadde en rutete kjole. En gutt sa: Hvis du tar på den ruten, kommer du til å dø. Det skremte meg i lang tid.

Vi sitter i ei lita arbeidsbrakke ute i hagen på Ekely. Her har Tonje innredet sin lille hule, med tegninger og bilder overalt, med lerret og papp, papir, blyanter, stifter og pensler. På den ene veggen står en samling nye tegninger. De skal på utstilling med tid og stunder. Når? Ikke før Tonje Strøm føler at hun er ferdig, at de er mange nok og gode nok. Men en utstilling vil hun gjerne ha!

– Jeg har fått større behov for å lage mine egne bilder uten føringer. Utdannelsen min gikk ut på å illustrere andres stoff. Det er en vesensforskjell å illustrere egne tanker kontra andres. I dag kan det være blytungt for meg å lage noe ut av et manuskript som ikke berører meg. I den siste tiden har jeg også tatt opp grafikken igjen, har i det hele tatt lyst til å lage noe utfra kun meg selv.

– Du har ikke deltatt i særlig mange utstillinger?

– Har aldri kommet så langt som til å melde meg på.  Jeg vet ikke om jeg har tatt meg selv alvorlig nok. Jeg har en sterk følelse av noe slikt, tror jeg har modnet sent. Nå i dag, når jeg sitter med store barn, opplever jeg nesten en slags annen pubertet. Kvinnesaken har betydd mye for mitt syn på meg selv. De tingene jeg bare ante mange år tilbake, har jeg i dag fått visshet om. Jeg føler en stor takknemlighet overfor de jentene som har gjort pionerarbeid innenfor kvinnesakskampen. Nå har jeg fått nye krefter til å bli med på dette.

– Nå har du også blitt fast illustratør i det nyfeministiske bladet Sirene. Hva gjør det med deg?

– Da Sirene spurte ble jeg veldig glad og sa ja med en gang. Ingen ante hvordan bladet ville gå, det var et litevågestykke. Men jeg hadde sagt ja til å bli med om jeg så måtte jobbe gratis. Dette arbeidet er utrykk for noe jeg virkelig brenner for. Det er helt uhyggelig å tenke på hvilken innpass blader som Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad har hos kvinner. Disse bladene er, unnskyld utrykket, helt jævlige, helt flate og livløse. De serverer svada og løgner. Folk krangler aldri i disse bladene, slåss aldri. De suser av sted på en rosensky og alt er lykke.

– Du har da skapt mange roser selv?

– Ja, jeg elsker roser. Jeg mente dette metaforisk. Det er ingen motsetning mellom å være glad i blomster og være realist. Israels første statsleder ben Gurion skal ha sagt: «Jeg er realist, jeg tror på mirakler». Det er et paradoks jeg omfavner.

– Realisme er da altså blant annet kampen for frigjøring av kvinner?

Ja, men aller først må vi ordne opp i forholdet mellom kvinner og menn. Det må en kjøkkenrevolusjon til. Men vi skal ikke slå hverandre halt i hjel. Det er ingen drøm for oss kvinner å stå med beinet på mannens brystkasse som en slags kvinnelig Tarzan. Kjønnskampen er en kamp uten seierherre i tradisjonell forstand. Målet er at mann og kvinne skal stå likestilt. Noen synes vi går for langt, men det for vi tåle. Vi kvinner skal ikke lengre gå stille i dørene. Det har vi gjort lenge nok.

Tonje tar gitaren. Synger «Happiness and loneliness and sorrow… always comes a day that’s called tomorrow.» Egne tekster og melodier, noen lyse og letter, andre mollstemte og i disharmoni. Vi må beholde visjonene, drømmene. Og selv om musikken er viktig er det bare en liten hobby. Det er i tegningene jeg virkelig får utfolde meg.

Mer info om Tonje Strøm her