Terje Rypdals solodebut og POP-Revyen som går bananas

I oktober 1968 gikk 21 år-gamle Terje Rypdal i studio for å gjøre sin debutplate som soloartist. LP’en ble spilt inn ved Roger Arnhoff Lydstudio i Oslo, og hele Norges musikkskribenter av det litt yngre slaget ventet i stor spenning. Terje var vindunderbarnet og tenåringsidolet som allerede hadde imponert i band som Vanguards og Dream. Den ledende musikkavisa i Norge på den tiden var POP-Revyen (også kjent som PR). Og der vanket det rimelig mye ros når «Bleak House» kom ut rett før jul i 1968.

Terje Rypdal Blaek House cover

Kjente navn som Harald Are Lund, Svein Erik Børja og Terje Mosnes skrev om skiva over flere sider i Januar-utgaven av bladet. Om albumet har holdt seg, det kan du vurdere selv. Den er tilgjenglig på Spotify, skal vite. Og det kan hende du får litt lyst til å sjekke den ut etter å ha lest ovasjonene fra musikkanmelderne. La oss ta turen tilbake drøye 31 år i tid.


Terje Rypdal poprevyen logo

FULL KLAFF FOR TERJE RYPDAL

Det kan neppe herske tvil om at Terje Rypdals første «solo-LP» «Bleak House» (Polydor 184.189) står i en klasse for seg selv sammenlignet med det som ellers gis ut av popplater her i landet, her er det for en gangs skyld virkelig snakk om «internasjonalt format. Vi bringer her et par ekspert-uttalelser om platen, som i dette nummer også blir omtalt av Harald Are Lund i hans spalte «Det elektriske skap».

Terje Sven Erik Børja portrett

Svein Erik Børja:

TERJE RYPDALS LP EN SENSASJON I NORSK POP-PLATEPRODUKSJON

Endelig! En norsk pop-musiker som ikke først og fremst ser det som en oppgave å hore med publikum, men som satser på kvaliteter det kan være verdt å ta vare på og utvikle. En plate som i kvalitet ligger så skyhøyt over det skvalet som 95 % av norsk plateproduksjon representerer at den ikke tåler sammenligning overhodet.

For en gangs skyld må vi til utlandet for å finne noe å sammenligne det med. For en gangs skyld kan vi slippe å bruke den unnskyldende minen: «Jammen, til å være norsk . . . osv.». På tross av enkelte innvendinger er dette det gledeligste som har skjedd i norsk pop-produksjon overhodet. Ikke minst skal plateselskapet NOR-DISC ha en del av æren som har påkostet opptakene, uten noen garanti for å få disse pengene tilbake, ikke engang mistanken om at dette kunne være en kommersiell plate. og dette er ingen billig LP. Den teller flere av våre fremste jazz- og pop-musikere samt et par klassikere. Bare DET: Man har begynt å samarbeide! Tenk om platekjøpere også ville det. Da kunne Norge (eller GNORE som Jan Erik Vold har døpt vårt kongerike) bli et inspirerende og fruktbart land å være pop-musiker i.

Terje Rypdal har komponert 4 av visene på albumet, og et nummer er en fri improvisasjon etter Terje’* idé. Han har også produsert albumet, i samarbeid med lydteknikeren Roger Arnhoff, og resultatet er glimrende. Det har iallfall ikke vært gjort bedre i Norge tidligere.

KNUT RIISNES har arrangert endel av låtene, og etter mitt skjønn de som har blitt de beste numrene på platen, og æren for dette albumet MÅ deles med ham. Endel «rutinerte» norske arrangører vil nok få litt av hvert å tenke på etter dette … får vi håpe. For min del står B-siden som den desidert beste, og da spesielt numrene BLEAK HOUSE og SONORITY. Stemningene i A FEELING OF HARMONY og spesielt første del av   SERENADE er også spennende (og uvante i norsk produksjon). Å beskrive numrene i detalj har liten hensikt, fordi de på ingen måte kan yte noen rettferdighet til platen. Den bør høres av så mange som mulig, og DIGGES …

Et par kritiske bemerkninger skal dog Terje Rypdal ikke slippe, (spesielt ikke siden han bruker munn selv . . . i tide og utide). Platen har flere improviserte partier, og partier hvor det som skal improviseres innenfor bestemte harmoniske mønstre. Dette er foreløpig Terjes akilleshæl. Han har vanskelig for å få improvisasjonen til å «henge sammen». Det har lettere for å bli usammenhengende «fraser» (i ordets verste betydning). Min personlige mening om dette er at det henger sammen med manglende teknikk, ikke så mye på idéer. Etter hva jeg kan forstå holder han rett og slett galt med venstrehanda, det blir noe knotete og forknytt over det, som burde være unødvendig og som han sikkert vil perfeksjonere, og DA blir det virkelig spennende å høre Terje.

En annen kritisk bemerkning: Han er ikke vår beste pop-sanger, men så lenge det blir i familien spiller jo ikke DET noen rolle. Innvendingene til tross vil jeg påstå at dette er den beste norske pop-Lp som noen gang er kommet ut, og at vi for første gang har en sjanse for å få eksportert norsk pop, som vi kan være stolte over.

Terje Mosnes portrett

Terje Mosnes:

MONUMENTALT I NORSK PLATEPRODUKSJON

På dette tidspunkt har sannsynligvis enhver plateanmelder i det ganske land fortalt sine lesere at Terje Rypdals «Bleak House»-LP er den beste LP som er laget i landet, og de har rett, broder, de har rett Før vi starter skamrosen for alvor skal det bare gratuleres på det varmeste, først og fremst Terje Rypdal, dernest alle andre som har vært implisert i skapelsen av platen, fra «han som la på båndet» via musikere og arrangør til plateselskapet som satset endel stål på prosjektet.

En saklig anmeldelse skulle selvsagt fortelle om taktskifter, produksjonstekniske finesser og kontrapunkter, men i troen på at de fleste lesere vet like lite om kontrapunkter som undertegnede, skal det i stedet serveres en usaklig og banal anmeldelse:

Altså skal det snakkes om musikk, ikke pop, ikke jazz, ikke popjazz, men musikk. For «Bleak House» er musikk, musikk som gir undertegnede en følelse av engasjement. «Winter Serenade», med sine tre «satser» engasjerer de deler av meg som har med spenning å gjøre, for det ER spennende å høre på fri musikk. Og det er vellykket, fordi man føler at resultatet er riktig hver gang man knytter en lyd tilbake til den foregående. Det er ikke mer enn nettopp det, lyder som følger på hverandre i en riktig rekkefølge, lyder som varer akkurat så lenge som de skal før neste lyd oppfattes. Men det er nok, dersom man kan glede seg over lydinntrykk. Dersom man på liv og død vil gjøre oppgaven håpløs for seg selv skal man bare gjenta for seg selv: «Dette skjønner jeg ikke, og det har ikke noe med Vinterserenade å gjøre.) DA kan man være sikker på at «Winter Serenade» blir 6’04» helvete, ikke en liten opplevelse der lydimpulsene kan sette i gang fantasi, tanker, gi assosiasjoner, eller bare registreres, kort og godt.

Så langt «Winter Serenade», som vel er Rypdals betydeligste bidrag til platen, og over til tittelmelodien, «Bleak House». Og er man ikke imponert før, bør man sette i gang å bli det, for her låter det så internasjonalt som vel mulig, internasjonalt ment som et uttrykk for kvalitet. Knut Risnæs har arrangert for 12 mann, og ikke nok med at det swinger helt enormt fra start av, i tillegg får vi presentert en blåseroktett så tett og synkron at det er utrolig. Maken til blås har neppe vært gjort i et norsk studio, det er bare å hoppe i taket når Jan Garbarek tar av i en solo på et tidspunkt da musikken er ren og skjær dynamikk i hele sitt vesen. Man blir andpusten før låten er halvspilt, og først langt ute i vakre «Sonority» glemmer man litt av suset fra «Bleak House». Og da flytter man stiften tilbake og tar med seg stemningsfylte «Sonority» fra børjan. Og finner ut at musikk er følelser.

Terje Rypdal synger på innledningssporet, «Dead Man’s Tale», og nynner på sluttkuttet, «A Feeling of Harmony». Særlig er sluttsporet en artig sak, skrevet av Rypdal, produsert av Rypdal, spilt på gitar og fløyte av Rypdal og nynnet av Rypdal, det hele i en leken-vemodig 1atinsk stil. Men utenom dette sporet får ikke Rypdal lov til å dominere med sin gitar, på den måten at man kan snakke om en gitarplate. Det er i videste forstand en instrumentalplate, der en begavet gitarist hele tiden er til stede, og det videste forstand musikk som gleder en tilhører. Det er platens store styrke, og det er Terje Rypdals triumf at han har skapt et gjennomført produkt som øyeblikkelig markerer seg som en stor plate. Planen har en personlighet man er tvunget til å føle det ligger kraft bak den, man er aldri i tvil om hva som foregår når man lytter til den. Takket være en rekke gode musikere, som alle får sin fortjente kredit på det innholdsrike coveret, og takket være godt arbeid fra innspillingsfolkene har vi fått en plate som «Bleak House», en av de få norske platene som kan hevde seg på et hvilket som helst marked. Man sier at musikk er et internasjonalt språk, «Bleak House» har i så måte ingen talefeil, og vi kan håpe at den betegner innledningen til et nytt kapittel i norsk plateproduksjon.

Terje Harald Are portrett

Harlad Are Lund:

TAKK, TERJE RYPDAL

Før dere leser videre: stamp hvis dere ikke kan skaffe penger på annen måte – klær, sko, skolebøker, sjeler — hva som helst, styrt til nærmeste plateforretning og FORLANG LP’en BLEAK HOUSE (Polydor 184 189) med TERJE RYPDAL.

Hvorfor? Fordi dere på denne måten kjøper den beste plata som er laget her i landet, og samtidig støtter Saka For God Musikk I Norge ved å vise norske plateselskaper at de kan ta risken på å utgi norsk KVALITETSMUSIKK — og samtidig bære seg økonomisk — framfor å vandre i de ferdig-opptråkka, nedslitte, sikre, kommersielle sifre; sånn som det er blitt gjort i så altfor lang tid.

Hvorfor er så dette den beste plata som er laget her i landet? Jeg kunne nøye meg med å gi en grunn; nemlig det er den beste produksjonen – teknisk lydmessig sett – som er laget av en nordmann (Terje sjøl). Ikke noe «graut» her, nei, men et ferdig eksponert lydbilde som trer krystallklart fram. Det kunne, som sagt, være nok med denne ene grunnen, men når jeg i tillegg sier at den musikalsk sett beveger seg i sfærer langt over det en etter hvert har lært å vente seg av norske plater, har vi enda en grunn for at et plateinnkjøp er uunngåelig. Sjøl om Terje er opphavsmannen til de fleste numrene på plata, må nok en ganske stor del av æren for det ypperlige resultatet gå til Knut Riisnæs, som har laget subtile arrangementer, de er blant de beste jeg noensinne har hør. Når en dessuten ser på lista over de medvirkende musikerne, skjønner man at dette ikke KAN være dårlig. Når dere hører på plata, tenk da ikke at «dette er pop» eller «dette er jazz». På den måten ødelegger dere for dere sjøl. Hør på den som et forsøk på å kommunisere; hør på den som det den er, nemlig en 6-spors LP med MUSIKK, som med letthet kan slå ut en god del av det som lages i utlandet.

Terje Rypdal annonse poprevyenAnnonse for BLEAK HOUSE i Poprevyen Januar 1968


Hvem som spiller på Rypdals BLEAK HOUSE:

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s