Betrakninger: Klovn, Klovn, hvem er du?

Klovner collage

I går ryddet jeg litt i gamle magasiner og fant en aldeles strålende forside på en gammel utgave av Reader’s Digest eller Det Beste som det ble kalt her hjemme. Det var forøvrig et forunderlig lite månedsmagasin i lommeformat som var en blanding av Illustrert Vitenskap, Vakttårnet og  Norsk Ukeblad, men altså, nok om det. Forsiden, hentet fra Juni-utgaven i 1953, var av en klassisk klovn og en liten gutt utenfor et sirkus, og det var noe i stemningen som fikk meg til studere det nærmere. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er et hyggelig, nostalgisk bilde, eller om det er litt skummelt.

The Classic Clown

Dette med at klovner blir oppfattet som skumle, er noe som har utviklet seg voldsomt de siste ti-årene. Jeg kan ikke huske at jeg var redd for klovner, de ganger jeg fikk oppleve dem på sirkus som barn. Klovner var morsomme, og det jeg gledet meg mest til i løpet av forestillingen. Men et sted på veien har klovner blitt et symbol på noe skummelt, og selv om jeg ikke hører til gruppen som har et angstforhold til klovner, blir jeg nysgjerrig på hvorfor det har blitt en så vanlig oppfattelse. Søker man på klovner på nettet, så kommer det opp en haug med bilder av virkelig kjipe klovner. Slike som er ment å være skumle. Men det er altså ikke nødvendigvis den moderne killer-klovnen som er den som skremmer mest. En venn av meg, som nærmest er hysterisk redd for klovner, kan fortelle meg at det er den ekte klovnen, han fra gamle dager som gir ham en krypende følelse at det er noe alvorlig galt her. For å illustrere hvilke klovner min venn er redd for, så har jeg funnet et kobbel med gamle klovner. Dere med klovneskrekk, burde nå klikke videre til andre steder på Internett.

klovn 1 klovn 2 klovn 3 Klovn 6 klovn 7 klovn 8 klovn 9 klovn 10

Ok, etter å ha funnet frem alle disse bildene, så kan jeg forstå litt av ubehaget min venn føler, for noen av disse typene ser jo vitterlig litt skumle ut. Men jeg burde egentlig, sånn i forhold til mine barndomsminner, ha blitt glad og tenkt at dette var en morsom gjeng. Den eneste forklaringen jeg har på at jeg også merker en smule angst, er den ensidige vinklingen av klovner i film, TV-serier og media som ensomme, skrudde menn med psykotiske trekk. Eller enda verre, et slags forvridd drømmevesen som representere det mørke i underbevisstheten (hei, Stephen King eller var det David Lynch?).

clown 11Vestens klovnefrykt må altså ha tildels blitt skapt av amerikansk populærkultur. Og det er kanskje litt skummelt i seg selv. Jeg har en snikende følelse at Barne-TV i NRK også har noe med saken å gjøre, men siden jeg ikke var redd klovner i barndommen, henger ikke den mistanken helt på greip for min del. Dagens klovner i film og TV ser omtrent ut som illustrasjonen her, og jeg synes ikke de er det minste skumle, egentlig bare litt teite. Det handler sannsynligvis om det gamle trikset «Show, don’t tell». Her har klovnen helt klart blitt et monster, og har ikke noe av det mystiske og udefinerbare som en klassisk klovn har.

For mange år siden kjøpte jeg en ganske så stor klovnefigur som jeg har et svært personlig forhold til. Han er den eneste pyntegjenstanden jeg tok med meg, når jeg flyttet inn til Oslo, og etterhvert ble familiemann. Han representerer min egen melankoli, har jeg ofte tenkt. Noe nostalgisk, noe som er varmt, fint og litt trist. Og jeg har til og med kjøpt inn en liten løvefamilie til ham, som står pent plassert ved de store skoene. 2014-04-26 12.29.46Klovnen min har sin egen plass i stua, der han står å speider utover rommet fra toppen av en hylle. Jeg er veldig glad i den klovnen, men min venn med klovneskrekk mener jeg må være gal, og kanskje også litt skummel selv. Og som sagt, når jeg gjør et søk på Internett på klovner og ser hva som kommer opp, forstår jeg at jeg ikke akkurat tilhører flertallet når det gjelder mitt syn på klovner. Og selv jeg  merker en smule klovneskrekk når jeg ser på noen av de bildene jeg har lagt ved denne posten.

For å forstå hva som kan ha skjedd med det onde stemplet den en gang så morsomme og snille klovnen har fått, så snakket jeg  med min datter og hennes venninne, som begge er 12 år og rimelig oppdatert på dagens populærkultur. Jeg viste dem bildene av de gamle klovnene og spurte dem hva de tenker når de ser dem. Og jentene har gjort seg mange interessante tanker om det. Hør dem fortelle her:

Altså, klovnen, slik jeg stort sett har tenkt på ham, er en litt trist og misforstått figur, som ensom må vandre langs livets landevei og leve av å høste latter fra et utakknemlig publikum. Kanskje det er her motivet kommer, klovnen som har fått nok og tar hevn? At det har skjedd både i film og dessverre også i virkeligheten, er jo et faktum. Men hvor den skumle klovnen som blander seg inn i underbevisstheten og drømmer, kommer inn, se det er et litt større mysterium. Jeg for min del vil alltid ha et hjerte for klovnen, uansett hva Hollywood måtte finne på.

Jeg lar The Tiger Lillies avslutte denne posten, som seg hør og bør, med sin svært så særegne versjon av Send In The Clowns

Tiger Lillies

 

 

 

 

 

2 kommentarer om “Betrakninger: Klovn, Klovn, hvem er du?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s