Novelle (# 005) – Den Siste Kremmer

den siste kremmer

 DEN SISTE KREMMER

Jeg stopper opp i det jeg runder svingen. Foran meg ligger veien strak så langt jeg kan se. Langt der fremme forsvinner den inn i et mørkt skogholt. Det er en av de dagene. Jeg har blitt lammet av tankespinnet. Sånne dager blir sjeldent gode. Hele kroppen stritter i mot, og tomheten er i ferd med å ta fullstendig overhånd. Hva er det jeg driver med? Jeg vet jeg må videre. Stopper jeg nå, er det slutt.

Henter frem det  lille lommetørkle jeg har i dressjakken, tørker vekk svetten som pipler frem på panna, tenker at det rart man kan svette når det er kuldegrader ute, leter med fingrene etter sneipen jeg har røkt halvveis inn på, finner den ikke, må finne den, et par trekk nå så kommer jeg meg ut av dette tankespinnet. Husker jeg la den halvrøkte siggen sammen med fyrstikkene, og henter frem esken fra den andre lomma med et lettelsens sukk. Tenner den tørre sneipen og tar et kraftig magadrag, og lar det som blir igjen av røyk sive tynt ut av munnen i korte støt. Så løfter jeg hode og stirrer veien i senk. Jeg gir meg ikke nå. Denne veien skal jeg forsere som en elg i brunst. Visst faen skal jeg det. Jeg tar tak i kofferten, enser ikke tyngden, og går med faste skritt mot skogholtet langt der fremme.

Første gang jeg var her oppe på Lesja var i 47´. Et elendig år for de fleste. Bøndene måtte selge melka til spottpris, fikk femten øre literen på det beste. I byene var det streik, og alt fra snekkere til rørleggere, malere og helt ned til de loslitte sjauerne gikk ledige. Selv gutta i dress slåss om jobbene. Ned i hovedstaden sto det over 200 i kø for en kontorpost. Jeg hadde vært heldig og fått en malerjobb hos en storbonde i Vågå som hadde penger nok, men sommeren var på hell og både jobben og penga var nesten brukt opp. En kompis jeg møtte på en kafé på Otta hadde kjøpt inn et parti med «Bygdefortellinger» og spurte om jeg ville kjøpe meg inn. Han hadde store planer for bøkene. Mente bøndene var utsulta på underholdning og hadde tenkt å selge bøkene på gardene. Jeg mente folk ikke hadde penger å bruke på den slags, men han klarte med en flaske blankt og gode talegaver å overbevise meg. For en hundrelapp kunne vi dele på profitten av salget, sa han og virka så sakkyndig at jeg blåste resten av sommerens surt opptjente penger på en kasse bøker. Det var ikke det dummeste jeg hadde gjort. I løpet av to uker i september hadde vi solgt rubb og rake, og flerdobla inntekten. Bøndene hadde mer penger enn jeg var klar over, og vi skrudde prisen høyt og lot dem prute den ned til en sum de trodde de hadde gjort et kupp på. Og sånn ble jeg kremmer, en vandringsmann med kofferten full av ting som kunne friste bondefolket. Kompisen min, han som fikk meg inn i dette, forsvant selv ut like fort. Han ble så på styr over hvor lett det hadde gått at han investerte alle penga i sprit. To måneder senere så jeg han igjen utenfor samme kafé på Otta. I filler stod han der og tigget penger av de som gikk inn og ut av kaféen. Noen tåler ikke suksess.

Jeg investerte i duker i glorete farger, barnebøker med store tegninger av negerne i Afrika, knapper i alle størrelser og store og små poser med krydder av alskens slag. Alt fikk jeg fra en gammel kremmer oppe på Dombås, en som ikke lenger hadde helsa i orden, og som derfor la ned butikken. Han var raus mot meg, gamlingen. Solgte rubbel og bit for en grei skilling. Sa han ville gi meg en god start siden han kjente seg igjen i meg, og serverte en lang historie om den gang han selv var ung og sulten.
Jeg hadde flaks. I løpet av oktober solgte jeg nok en gang unna alt jeg hadde investert, og når vinteren kom for fullt hadde jeg en riktig så fet og fin lommebok. Selv om jeg i starten trodde at jeg var alene om å være farende fant i området, fant jeg fort ut at vi var en hel gjeng med kofferter. Det var Syver Solingen, Appelsin-Levin, Klokker-Anton og Kristian Tjukken. Jeg ble fort kalt Mosse-Hansen, selv om jeg egentlig kom fra Elverum. Det var Eugen Gammeln som kom på det navnet under et fuktig lag på en låve vi overnattet på den første våren. Jeg hadde fortalt dem om ei tulle jeg hadde rota meg bort i litt utenfor Moss, og dagen etter var jeg Mosse-Hansen.
De fleste av oss opererte alene, men Gammeln var aldri å se uten Lange Nisse. De gikk alltid i par. Den ene raget kun 1,58 i terrenget, den andre var 1,93 på strømpelesten. Den kortvokste var optimist, den lange pessimist av natur, , og sammen balanserte de så bra at de ikke klarte seg uten hverandre. De var nesten for veteraner å regne når jeg starta opp, og var viden kjent for at de ble tatt for mord nede ved Jørstadmoen i 37’. De var ikke akkurat mors beste barn, men når de ble ført til politistasjonen på Lillehammer og politifullmektigen så de to gamle kjenningene, slo han neven i bordet så kollegaene skvatt.

– Herregud, hva er det dere driver med?
– Jo, altså, vi kom over dem på låven rett ved der ugjerningen fant sted. De lot som om de sov de uskyldiges søvn, luringene, men vi forstod med en gang at vi hadde fått has på morderne.
– Og dere syntes disse passer med signalementet? To unge menn rundt 1,75, den vesle reka og den lange pålan der? Disse gutta har nok lurt en og annen bondekone, men de to karene her er ikke i stand til å ta livet av sin egen mor en gang! Nei, for fanden, se å få dem ut, skrek fullmektigen.
Hver gang jeg møtte Eugene Gammeln og Lange Nisse, kom den samme historien. Og hver gang lo Gammeln seg fillete og Lange Nisse satt blek med tårer i øyekroken. – Jeg har aldri vært på Lillehammer siden, sa den høye med skingrende stemme.
– Har du vel, du bare husker det ikke, din fyllefant sa Eugen Gammeln og mistet nesten pusten av sin egen vittighet.

Jeg holdt meg stort sett langt unna flaska de første åra. Dro til Gjøvik og Hamar og helt ned til Oslo for å handle inn nye varer av og til. Var fokusert og jobba hardt. Holdt meg stort sett i kjente områder, opparbeidet en kundekrets, og tok lange ferier helt nede på sørlandskysten på sommeren. Da fylte jeg kofferten med egne saker og la bort jobben i uker av gangen. Men jeg lengtet fort opp til grusveiene og gårdene igjen, og var glad til når det ble litt kaldere i lufta. Det var på høsten og vinteren jeg solgte best. I mørketida måtte gardsfolket ha noen lyspunkter, og jeg ble etter hvert en populær kar. Ble bedt inn på mat, av og til fikk jeg overnatte i varm seng og hadde ofte en svær ungeflokk i hælene når jeg kom inn på tunet.
Det er i dag jeg skal opp dit. Ikke i morgen, jeg må dit en siste gang. Jeg vet det snart tar slutt, men skyver tankene vekk. Ikke gi opp nå. Jeg gjør unna den lange strake veien fortere enn jeg trodde jeg skulle orke. Beina er ikke like sterke lenger. Knærne knirker og ryggen er ofte kranglevoren etter noen dager på veien med tung koffert. Sånn var det aldri før. Men i dag har jeg ristet av meg tvilen, kvittet meg med vonde tanker og er borte ved skogholtet like raskt som i gamle dager. Nå er det bare noen hundre meter med litt svinger, og så er det inn til venstre og opp grusveien til gården. Her har jeg alltid fått solgt unna masse, sier jeg halvhøyt til meg selv med et skjevt flir. I det jeg tar fatt på den siste biten opp mot gården, ser jeg gutten ute på jordet. Det stikker til. Hadde håpet at han var på skolen. Jeg klarer å passere ham uten at han ser meg. Han står bøyd ved traktoren og ser ut som om han driver og skrur på selve hjulet. Så stor han har blitt. Reparerer doningen helt uten hjelp. Hvor gammel er han blitt? 13, kanskje 14 år? Jeg ser på ham i smyg og tenker at tida er en stri elv. Vet jeg ikke ønsker at han skal snu seg og oppdage meg. Han vil tidsnok finne ut at jeg er kommet uansett. Men i brystet hamrer hjertet og jeg håper nesten han skal sprette opp, løpe mot meg, riste i kofferten med forventningsfulle øyne. Hva har du med, Larsærn? Har du noe til meg? Har du?

Jeg kommer meg usett inn på tunet og ser det står en stor blå Ford Thames Trader pent parkert foran låven. Den skinner i lakken. Nok en gård selvforsynt med transport. Nye tider. Jeg kjenner at det blåser kaldt mot halsen. I det samme går det i døra og ut kommer Ruth.

– Andreas, nesten roper hun og slenger seg rundt skuldrene mine. Jeg blir så perpleks at jeg mister kofferten som smeller i bakken.
– Det var da voldsomt, stotrer jeg til slutt frem, bøyer meg ned, løfter opp kofferten og håper ikke noe av glasstøyet gikk føyken. Det ligger rimelig godt nedpakka, tenker jeg og blir litt roligere.
– Unnskyld Andreas, mente ikke å skremme deg, ble bare så skrekkelig glad for at du kom. Det er bare jeg og Anders som er hjemme. Peder er i skogen og kommer ikke hjem før i morgen kveld. Kom inn da, jeg har akkurat smurt på litt formiddagsmat.
– Svær lastebil dere har fått dere, mumler jeg i det vi går opp trappa til hovedhuset.
– Åh den, ja, du vet, Peder har noen store planer, og mente vi kunne trenge noe som tok litt last. Men den er nå mest til bry, spør du meg. Han har ikke en gang lært seg å manøvrere den helt, og ikke har han sertifikat heller. Sier han ikke trenger sånt her oppe, dumme stuten.
– Men den må da ha kosta flesk?
Jeg angrer i det samme. Dette har jeg da ikke noe med.
– Jo, den var ikke billig, men det er den minste modellen. Den hadde vi akkurat råd til, sa Peder. Og du vet, jeg blander meg ikke opp i slikt. Jeg er nå mer interessert i hva du har i kofferten.
Det lukter nybakt brød og stekt flesk i det jeg kommer inn i gangen. Magen begynner automatisk å rumle og et lite øyeblikk glemmer jeg alle mine bekymringer. Maten til Ruth er det ingen som slår. Selv en enkel brødskive er en opplevelse. Jeg har mest lyst til å sette meg til bords, men Ruth har allerede kastet seg over kofferten.
– Kan jeg? sier hun og klikker opp låsen før jeg rekker å nikke. Hun drar opp putevar og dukene.
– Så flott den er, sier hun og holder opp en hvit voksduk med grønne og gule blomster. – Så flotte farger, den må jeg ha. Sånne duker tåler vann og melkesøl, ikke sant?
– Det er bare å søle i vei, frue. Den tåler alt.
Kremmeren i meg har våknet, og det føles godt å komme inn i den vante rollen.
– Frue, du liksom. Har du glemt hvor du er? Du har å kalle meg Ruth, sier hun, smiler strålende mot meg, og snur seg mot duken som hun bretter utover gulvet.

Jeg ser på henne. Jeg vet jeg ikke må tenke slikt, men klarer ikke stoppe. Et øyeblikk får jeg lyst til rive av henne skjørtet og ta henne rett her på kjøkkengulvet. Hun svinger på stussen som om hun skulle ha lest tankene mine, og jeg vender meg mot kofferten i et febrilsk forsøk på å fortrenge den voldsomme lysten som totalt har overmannet meg. Begynner å fikle med noen trådsneller, drar frem en barberkniv, blir stående med den i hånden mens tankene presser på.

Det sitter brent fast, den første gangen jeg kom opp til gården til Ruth og Peder. Det var sent i November 1951, den beste måneden i en godt år. Det var i november man fikk de store salgene. Bøndene skulle ha julegaver, og jeg hadde alltid med noe de ønsket seg. Ruth hadde tatt meg i mot som en kjær gjest, Peder hadde spandert dram, de kjøpte mye mer enn jeg våget håpe på, inviterte meg til å overnatte på kammerset i varm myk seng, og dagen etter fikk jeg den beste frokosten i manns minne. Jeg husker jeg nærmest svevde ut av fra gårdstunet og ned mot veien i en salig lykkerus. Det var bitende kaldt og minst fem kilometer til neste gård, men det gjorde ingenting. Kofferten var lettere, lommeboka tyngre og jeg hadde fått med en stor matpakke med nybakt brød og fersk brunost. Akkurat det samme skjedde når jeg kom innom som avtalt på vårparten året etter, og det ble raskt tradisjon at jeg kom i november og april. Jeg hadde ikke tenkt en stygg tanke om Ruth, hun var ei flott dame, joda, men Peder var en real kar, og jeg hadde alt for mye respekt for han til at tillot meg å drømme ufint om Ruth. Trodde jeg. Men så, var det det femte, kanskje sjette besøket? Peder var ikke hjemme, var på handletur i Lillehammer, og jeg husker jeg var dypt skuffet. Jeg viste jo at jeg ikke kunne overnatte så lenge Ruth var alene, og hadde allerede innsett at jeg måtte ta den lange turen til nabogården allerede samme kveld. I minus 5 med lett snødrev fristet det ikke. Lyspunktet var at Ruth handlet som aldri før, og serverte meg både middag og dessert. I det jeg ville pakke kofferten, si takk for meg, tok hun plutselig tak og dro seg inn til meg. Grep hånden min og plasserte den langt nede på korsryggen, svært langt nede. Alle tanker jeg hadde fortrengt var blåst vekk i det jeg fikk nærkontakt, og selv om jeg i tunge stunder skulle ønske jeg kunne hente frem bildene fra den natten, klarer jeg det aldri. Alt er tåke, ingen sikt og kun følelsen sitter igjen, men den sitter til gjengjeld dypt inne i ryggmargen. Morgen etter tenkte jeg at alt var ødelagt. Jeg prøvde å snike meg ut før hun våknet, men så til min forskrekkelse at hun var stått opp. Jeg klarte så vidt å få på meg bukse og jakke, og turte ikke å møte blikket hennes når jeg kom inn på kjøkkenet. Hun gikk rett bort til meg, og uten tegn til skam ga hun meg et langt, vått kyss på kinnet.

– Takk, sa hun.
– Åh, det var da…, mumlet jeg skamfull.
– Peder kan ikke få barn, sa hun plutselig. – Men vet det ikke selv. Han tror det er meg det er noe galt med, men jeg har sjekket med Doktor Fredriksen, og han har slått fats at jeg er fruktbar som bare det.
Jeg forstod ikke ordene. De kom fullstendig uventet og jeg klarte ikke å sette dem sammen til noe meningsfylt.
– Jeg vet jeg har brukt deg, Andreas, men jeg kunne jo ikke spørre. Jeg måtte bare ta en sjans. Kan du tilgi meg?
Fortsatt så hun på ingen måte lei seg ut. Smilte mot meg og øynene lyste av glede.
– Blir det barn av dette, må det nesten bli Peder sitt. Du forstår vel det? Og blir det ikke, prøver vi igjen ved neste anledning. Hva sier du?
Jeg fikk ikke frem et ord. Bare nikket. Barn? Peder? Neste gang?

Vi spiste frokost, og hun viste ingen tegn til at vi hadde begått en total uhørt gjerning. Jeg fikk med meg en nistepakke og forsvant ut av gårdstunet totalt uten en klar tanke. Jeg kom ikke tilbake på fem år. Hver gang jeg tenkte på Ruth ble jeg overmannet av en avsindig lyst. Jeg holdt på å bli dypt religiøs på grunn av henne. Dro på vekkelsesmøter for å be om tilgivelse for mine synder. Det hjalp en stund, men Ruth hadde større påvirkningskraft på meg enn Jesus, og etter noen måneder ga jeg opp hele troen. Jeg satt igjen med noen uklare bilder, en skam og en lyst som trengte seg inn i marg og ben og ble sittende klin fast. Jeg jobbet mer enn noen sinne. Byttet distrikt, mistet kundekretsen, mistet taket og var i ferd med å gå under. Satt med de andre gutta rundt omkring på låver og søkte trøst i flaska. Men ikke en gang flaska hjalp i lengden. Jeg bestemte meg for å ta livet mitt tilbake, begynte å jobbe i de gamle distriktene, hoppet selvfølgelig over gården til Ruth og Peder. Alt gikk fint helt til jeg møtte Ruth på nabogården. Hun tok følge med meg den kvelden og fortalte om Anders. Fortalte at jeg hadde gitt dem den største gaven man kunne få. Peder hadde ikke en anelse, ingen mistanke. Og gutten lignet merkelig nok litt på ham. Men han ligner mest på deg, Andreas, sa hun og berørte hånden min. Jeg brant opp, hadde intet forsvar. Jeg burde skreket, brølt, hamret løs på henne, sagt at hun hadde brukt meg. Det var innholdet i kofferten som var til salgs, ikke sjela mi. Men jeg sa ingenting, bare nikket som en dukkemann og ble enig om at jeg skulle komme til dem dagen etter med kofferten. Det var så mye hun trengte, sa hun.

Jeg står med barberkniven i hånden i det Ruth snur seg mot meg.
– En slik en kan kanskje Peder ha bruk for, sier jeg og henter frem en strykereim fra kofferten. Den holder seg sylskarp og tar skjegget på null komma niks.
– Må du snakke så forretningsmessig, sier Ruth og stiller seg tett opp mot meg.
Jeg tar et kjapt skritt unna, kjenner jeg skjelver kraftig på hånden. Jeg kan ikke være her, ikke nå, ikke når Peder er borte.
– Anders har gledet seg slik til at du skulle komme, snakket du med ham på vei opp?
– Han så meg ikke, var tydeligvis svært opptatt med å skru på traktoren.
– Han gjør ikke annet, sin far opp av dage.
Ruth stivner, ser på meg, rekker ut hånden og stryker meg lett på kinnet.
– Ja, altså, ikke sånn da, Andreas, men du vet, han påvirkes jo av miljøet.
– Klart, sier jeg og prøver et lett smil. Føles som om jeg mislykkes totalt.
– tenker du mye på ham?
– Aldri, juger jeg.
– Aldri?
– Kan jo ikke det, han er ikke min.
Jeg sier det for hardt, men det ser ikke ut som Ruth tar seg nær av tonefallet.
– Tenker du på meg da?
Jeg klarer ikke å svare. Igjen brenner det, jeg snur meg og er på vei ut mot gangen. Kan ikke være her lenger. Må vekk.
– Andreas da, stopp, jeg mente ikke å såre deg. Jeg tenker på deg, hver dag. Jeg gjør det. Jeg ser deg hver dag også. Anders er jo så lik deg.
– Mamma? Vet du hvor verktøykassa er? Den store til Pappa.
Ruth nærmest løper forbi meg, stenger døren til kjøkkenet, og jeg hører lave stemmer fra gangen. Jeg begynner å fikle med barberkniven, mens tankene spinner med full styrke. Jeg må komme meg vekk herfra. Jeg kan ikke bli. Hva om Andres kommer inn. Jeg orker ikke se ham. Panikken har tatt tak, og jeg vurderer et lite øyeblikk å hoppe ut fra et av vinduene i stua. Men jeg må ha med kofferten. Alt jeg eier og har er der. I det samme går kjøkkendøra opp og Ruth kommer inn med Andres på slep.
– Hei, sier jeg så kjekt jeg klarer.
– Hei, Larsærn, svarer Andres og ser oppriktig glad ut.
Ruth har rett, han er som et ungt speilbilde av meg selv. Peder må jo se det? Nei, heldigvis kjente ikke Peder meg når jeg var på Andres alder. Han ligner i alle fall ikke en liten tøddel på faren, tenker jeg og kjenner et underlig lite sting av glede.
– Har du med noe til meg?
Andres er på vei mot kofferten og stirrer ned i den som om den skulle være magisk.
– Har du platespiller?
– Jepp, fikk til jul i fjor, svarer han stolt.
– Ok, da har jeg noen godbiter, sier jeg og fisker opp noen LP-plater jeg kjøpte rimelig av en brisen sjømann på landlov i Risør i sommer.
– Disse er kommet direkte fra USA, sier jeg. Jeg glemmer et øyeblikk trangen til å komme meg vekk, og legger platene utover kjøkkenbordet.
Jim Reeves, Buck Owens, Herb Albert, alle de artistene jeg trodde bøndene ville slåss om å få kjøpe. Til min store skuffelse var det nesten ingen som brydde seg om platene. Jeg hadde solgt en Jim Reeves-LP til en frue nede ved Fåvang, og det var alt. Anders ser skuffet bort på meg.
– Er liksom ikke helt min smak. Liker egentlig ikke country og sånn.
– Anders da, sier Ruth irritert. – Sånn sier du ikke når Andreas kommer med fine saker.
– Helt greit, avbryter jeg. – Forstår deg godt, jeg, men jeg har gjemt det beste til slutt. Hadde nesten tenkt at jeg skulle beholde den selv, men tror kanskje denne passer bedre for deg.
Jeg henter frem en plate med bilde av en masse folk. Alle står bak en stor basstromme og et stort blomsterbed formet i bandets navn.
– Dette er plata alle snakker om. The Beatles nyeste. Det hadde du ikke regna med?
Jeg løfter stolt opp LP’en og legger den oppå Buck Owens-plata.
– Den er kjempebra, sier Anders uten den entusiasme jeg hadde håpet på.
– Fikk den av Onkel Reidar når jeg var på besøk i sommerferien. Du burde beholde den selv. Beatles beste skive, helt klart.
Ingen av oss klarer helt å skjule skuffelsen. Jeg vet det her er et tegn, tegnet jeg egentlig har sett komme lenge. Det er på tide å tømme kofferten, og legge inn årene. Det er slutt, jeg har merket det i flere år. Det er slutt, folk her oppe ordner seg selv nå. De har fått store butikker i nærområdet og biler som kan frakte både dem og varen hjem. Jeg er overflødig. Anders ser bort på barberkniven, fikler litt med den, og sier så mørkt han klarer.
– Lurer på om jeg ikke kan trenge en sånn?
Jeg kunne fått Ruth i natt. Hun ville ha meg inn til seg. Ikke vær redd for Andres, når han har sovnet har virkelig sovnet. Gutten har et utrolig godt sovehjerte. Kom, sa hun og gikk mot soverommet. Jeg avslo høflig. Sa at jeg ikke kunne slikt lenger. Jeg hadde funnet meg en kjæreste i Oppdal, og ville stifte bo med henne. Jeg så at det såret henne, selv om hun satt opp et stort smil.
– Så bra, Andreas. Endelig slår du deg til ro. Hun må være en helt spesiell dame. Og en svært heldig en.
Jeg fortalte at hun var min store kjærlighet, smurte på og brukte ord jeg bare hadde lest i ukebladene. Jeg brant nesten opp av skam, men håpet på at jeg klarte å skjule det. Jeg måtte avslutte dette en gang for alle. Så fortalte jeg at dette var min siste tur med kofferten. Jeg skulle jobbe som maler for en byggmester som var i familie med min store kjærlighet. Jeg begynte på nyåret. Ruth stod lenge å så på meg. Så gikk ut bort til meg, holdt rundt meg, lenge. Jeg følte hjerteslagene hennes, varmen, ville holde rundt henne, ikke slippe, men fikk ikke opp armene. Stod der helt stiv.
– Takk, Andreas, Takk. Du har betydd så enormt mye for meg, for oss alle. Uten deg, ja, da vet jeg ikke.
Ruth slapp meg og tok et par skritt bakover. Jeg så hun gråt.
– Du blir til frokost i morgen, ikke sant?
– Klart, sa jeg.
– God natt, sa hun og forsvant fort inn døren.

Jeg ble stående og kjenne på varmen hun etterlot seg. Jeg kjente lukten, kjente alt. Så gikk jeg ut på kjøkkenet. Satt der til alt var blitt helt stille i huset. Lyttet etter sovelyder, tror jeg hørte noe, pakket kofferten, lot voksduken og barberkniven ligge igjen og gikk så stille jeg klarte ut i gangen, fikk på støvlene og gikk ut i vinternatta.

En siste gang ser jeg meg tilbake. Ser at det fortsatt lyser på soverommet til Ruth. Klokka er halv tre, og jeg går forsiktig ute i kanten av gården der snøen fortsatt er myk. Jeg beveger meg lydløst. Holder en stramt tak rundt håndtaket på kofferten, lar blikket hvile på bygningen, tenker at det er rart med dette huset. Før kjentes det ut som det nærmeste jeg kom hjem, selv om jeg aldri har vært i nærheten av å bo her. Jeg har overnattet her kanskje ti dager til sammen. Det er alt. Allikevel rommer det huset alt som er mitt, alt jeg vil ha, som jeg aldri kan få. Jeg tenker på kjæresten min i Oppdal, på jobben som maler, alt det jeg skulle gått til nå. Trodde Ruth noe på historiene mine? Sannsynligvis ikke, jeg trodde jo ikke på dem selv. Skal du juge, så må du tru på det du juger om, pleide gamle Klokker-Anton å si. Det er derfor jeg får solgt all den skiten jeg drasser rundt med.

På vei ned mot hovedveien kjenner jeg at kulda har bitt tak i skrotten. Jeg klarer ikke å stoppe skjelvinga, må bare gå, ikke stoppe nå. Veien ligger der foran meg, mørk og truende. Jeg vet jeg må videre. Stopper jeg nå er det slutt. Jeg løfter opp kofferten og forsvinner inn i mørket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s