Now Here’s My Plan – Historien om Shel Silverstein

Noen mennesker rekker over ufattelig mange ting i løpet av livet. Og når de også klarer å få det meste ut til et publikum, blir ofte navnet deres kjent, også mange år etter at livet har ebbet ut. En mann som rakk over mer enn de fleste andre er Shel Silverstein. Og mye av det han skapte, er jeg helt sikker på at du kjenner godt til. Men jeg er derimot ganske usikker på om du har hørt navnet hans før. Dette er historien om Shel Silverstein, og hans utrolige karriere.

For å trekke Silverstein frem i lyset, og forklare hvorfor du mest sannsynlig har lest og ikke minst hørt ting denne mannen har laget, kan vi jo starte med selveste Johnny Cash. I 1968 skrev Shel Silverstein en sang spesielt tenkt for Cash, og sangen løftet året etter karrieren til den gang en litt sliten, litt frynsete Johnny, til nye høyder. Sangen het «A Boy Named Sue», og er i ettertid en av Johnny Cash mest spilte sanger. Silverstein skrev for øvrig også «25 minutes to go» som han selv spilte inn i 1962 til sitt andre album Inside Folk Songs, og det var slik Cash og Silverstein ble kjent. Johnny Cash spurte om å få spille inn sangen i 1963, og de holdt kontakten gjennom 60-tallet, og slik ble altså «A Boy Named Sue» til. Cash fikk sin største singelsuksess, nådde andre plass på Billboards lister, og sangen ble en av Cash store signaturmelodier. Den låta har de fleste hørt, og denne posten handler tross alt om Shel SIlverstein, så her er hans versjon.

Shel Silverstein
«A Boy a Named Sue»
(fra Boy named Sue – RCA Victor 1969)

Men karrieren til Shel Silverstein startet aldeles ikke på 60-tallet, med musikk. Han var allerede en svært kjent tegner og skribent tilbake på 50-tallet, og var fast vitsetegner for Playboy Magazine i mange år. Hans samling av tegninger, Now Here’s My Plan, som kom i 1960, var en bestselger, og svært godt kjent i USA, der den fortsatt trykkes opp med jevne mellomrom. Og Silverstein hadde enda flere ben å stå på. Han skrev med stor suksess en rekke barnebøker, den første kom 1963, Lafcadio: The Lion Who Shot Back, og han skrev i alt 11 bøker for barn, og spilte også inn flere album der han tonesatte en del av tekstene fra bøkene. Og i USA er han fortsatt mest kjent som nettopp barnebokforfatter, ofte referert til som Uncle Shelby.

Men altså, det skal først og fremst handle om musikeren og låtskriveren Shel Silverstein, og vi vender nesa tilbake til 1969 igjen. Hans samarbeid med Johnny Cash skaffer ham en helt ny omgangskrets, og Silverstein blir raskt svært god venn med en annen legendarisk country-artist, Bobby Bare. Silversteins skakke og ofte svært humoristiske og absurde tekster var noe som appellerte sterkt til Bare, som spilte inn en rekke av Shels sanger. En av dem, «Daddy, What if», ble en stor hit og her presenterer Bobby også for første gang sin egen sønn, Bobby Bare Jr., som bare var 7 år når sangen ble spilt inn. Sangen var et eksempel på Silverstein mykere side, og det ble en kanskje vel søt duett mellom far og sønn. «The Winner» er den andre store slageren som Silverstein skrev for Bare. Og her er det mye av den samme råe tematikken som han hadde gjort i «A Boy Name Sue». Bobby Bare laget et helt album med Silversteins sanger i 1973, kalt Bobby Bare sings Lullabies, Legends and Lies, og er absolutt et høydepunkt i hans karriere. Sjekk ut låter som «Marie Laveux», «The Wonderful Soup Stone» og ikke minst den svært så sterke antikrigslåta «In The Hills of Shiloh», og du vil bli svært positivt overasket. Og har du lyst til å høre eksempler på Silversteins absurde og svært så morsomme tekster, så er også «The Mermaid» verdt en lytt. (Du finner den blant video’ene nederst i posten)

Bobby Bare
«In The Hills of Shilo»
(fra Lullabies, Legends and Lies – RCA Victor 1973)

Samarbeidet og suksessen med countrylegender som Cash og Bare, førte til at Shel Silverstein fikk kontakt med en filmskaper ved navn Ulu Grosbard i Hollywood, som var i ferd med å spille inn en film med den svært så hete nye stjernen Dustin Hoffman i hovedrollen. Shel Silverstein fikk jobben med å skrive filmmuiskken til filmen Who Is Harry Kellerman and Why Is He Saying Those Terrible Things About Me?. I forbindelse med innspillingen lette Silverstein etter et band eller en artist som kunne spille inn sangene han hadde skrevet, da hans egen stemme ble for skakk og rar (ifølge filmregissøren) og Silvestein ble tipset av sin gode venn og musikkprodusent Ron Haffkine om en svært så lovende demo fra en New Jersey-gruppe ved navn Dr. Hook and The Medicine Show. Silverstein forstod med en gang at han hadde funnet gull. Bandet ble fløyet inn til Los Angels og spilte inn to låter til filmen, «The Last Morning» og «Bunky and Lucille», der sistnevnte låt blir fremført i konsert, inkludert som scene i filmen. Silverstein, Dr. Hook og etterhvert Dustin Hoffman synger låta med stor entusiasme.

Filmen ble ingen stor suksess, men stor nok til at Dr. Hook and The Medicine Show fikk platekontrakt med Columbia Records. Shel Silverstein, som hadde blitt en nær venn av bandet, skrev nesten alle sangene på deres debutalbum i 1971. En av dem er kanskje Shel Silversteins mest kjente sang i Norge. Dr. Hook fikk sin første store hit med «Sylvia’s Mother», som også gjorde det veldig bra i Europa og ikke minst her i Norge. Silverstein fortsatte samarbeidet med de langhåra, skjeggete hippiene i Dr. Hook gjennom første del av 70-tallet, skrev over 40 sanger for bandet, og mange av dem er å regne som klassikere i dag. Samarbeidet tok slutt i 1976. Da hadde Dr.Hook klipt håret, fått suksess med «Only Sixteen», en cover av en gammel Sam Cooke-slager. Dr. Hook kastet seg etterhvert på Disco-toget med katastrofale følger musikalsk, i alle fall i mine ører. Men når samarbeidet var på sitt mest inspirerte, ble sanger som «Everybody’s making it Big but Me», «Carry Me, Carrie», «Queen of the Silver Dollar» og «The Cover of The Rolling Stone» spilt inn, sistnevnte forøvrig et humoristisk oppgjør med kjendislivet på begynnelsen av 70-tallet:

Well, we’re big rock singers / We got golden fingers / And we’re loved everywhere we go…(That sounds like us) / We sing about beauty and we sing about truth / At ten thousand dollars a show…(Right) / We take all kinds of pills that give us all kind of thrills / But the thrill we’ve never known / Is the thrill that’ll getcha when you get your picture / On the cover of the Rollin’ Stone

Dr. Hook and The Medicine Show
«The Cover of The Rolling Stone»
(fra Sloopy Seconds – Columbia Rec. 1972)

Mye mer kunne vært sagt om sagt om samarbeidet mellom Silverstein og Dr. Hook, men den utdypningen kan du lese mer om i posten om Dr. Hook and The Medicine Show. Men en ting må nevnes om samarbeidet. Noen av sangene skapte store kontroverser fordi tekstene flørtet hemningsløst med tabuer og dop. Shel Silverstein hadde som nevnt en svært så utviklet svart humor, noe som jo allerede kom godt frem i «A Boy Named Sue», og ikke minst i Dr. Hook-innspillinger som «Freakin’ at the Freakers ball», «I’ve Got Stoned and I Missed it», «Acapulco Goldie», «Makin’ it Natural» og «Penicillin Penny». I «Freakin’ at the Freakers Ball» sang Dr. Hook følgende tekstlinje:

White ones, black ones, yellow ones, red ones / Necrophiliacs looking for dead ones / The greatest of the sadist and the masochists too / Screaming «Please hit me, and I’ll hit you

Dr. Hook and The Medicine Show
«Freakers Ball»
(fra Sloopy Seconds – Columbia Rec. 1972)

Mange av låtene ble nektet spilt på radiostasjoner, og Dr. Hook ble i periode nærmest synonymt med dop, alkohol og uhemmet sex. At de av og til tok helt av på scenen, og hadde en tendens til å kle av seg i løpet av konserten, måtte det jo bli oppstyr. Men som sagt, det er en annen historie som vi kommer tilbake til ved en annen anledning. Nå tilbake til Shel Silverstein.

Rundt den tiden da det tok slutt med Dr. Hook, rammet også en tragedie Silverstein. Hans kone, og mor til hans lille datter på tre år, døde brått av sykdom i 1975, og det preget også Silverstein gjennom slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet. Han valgte å gå tilbake til å skrive barnebøker, og være mer sammen med datteren. På ny slo tragedien til da datteren også døde plutselig av en blodpropp i hjernen i 1984. Hun ble bare 11 år. Silverstein hadde akkurat fått en sønn med en ny kjæreste, og ble heltidspappa for sønnen, og brukte mange år på å bearbeide den store sorgen etter datterens død.

Men i det 90-tallet startet, var han igjen tilbake i rampelyset. Han ble spurt av filmregissøren Mike Nichols om å skrive en sang til filmen Postcard From The Edge, en film som var basert på Carrie Fisher biografi om hvordan det var å vokse opp med en berømt mor, skuespiller og artisten Debbie Reynolds. Meryl Streep spilte rollen som datteren, og i filmen fremfører hun den svært følelsesladede Silverstein-komposisjon, «I’m Checkin’ Out», som ble nominert til Oscar og Golden Globe for beste filmmelodi. Silverstein vant ingen av prisene, og valgte raskt å vende tilbake til familien. Silverstein var blitt 58 år, og følte at han ikke ville tilbake til sirkuset igjen. Han valgte istede å skrive et par nye barnebøker, og uttalte til Rolling Stone Magazine i 1995, at han var en svært heldig mann som kunne leve godt av sine gamle suksesser og derfor var fri til å gjøre akkurat som han ville. Han bodde sine siste år i Key West i Florida, og døde plutselig den 10. mai 1999 av et kraftig hjerteinfarkt. Shel Silverstein ble 68 år gammel.

I USA er han fortsatt mest kjent som barnebokforfatteren, men selvfølgelig også kjent som låtskriver. Slik blir han oppsummert i et amerikansk leksikon fra 2004:

Best known as the author of several popular children’s books, Shel Silverstein was a comedic renaissance man: a poet who crossed Ogden Nash’s playfulness with Mad Magazine irreverence; a cartoonist who jacked up Dr. Seuss style fantasies with Jules Feiffer’s neurotic social relevance; and a folk singer who wrote with the taboo-inducing bite of comic Lenny Bruce. Contradictory and difficult, he was a renowned children’s author who was reportedly impatient with children, as well as a shy, private man whose work and image portrayed him as a bearded, shaved head attention-seeking extrovert. As a performer, the raspy, grating voice that so brilliantly underscored the nature of his spoken word pieces made him sound like an undisciplined madman when he sang. However, it was as a songwriter where he arguably made his biggest mark on pop culture. The songs he wrote for Doctor Hook and the Medicine Show made the band famous, the tunes he crafted for Bobby Bare provided the country singer a fresh commercial run, and Johnny Cash’s late 1960s comeback was fueled by the mass popularity of Silverstein’s tune «A Boy Named Sue.»

Det er en imponerende katalog Shel Silverstein har lagt igjen, og da har jeg ikke en gang rukket å nevne at han også er mannen bak Marianne Faithfulls vakre «The Ballad of Lucy Jordan», skrev «The Taker» sammen med Kris Kristofferson, og står bak Tompall Glasers countrysviske «Put Another Log on the Fire» (mest kjent i Norge og Sverige som «Peta inn en pinne i brasan»), og «The Great Smoke-Off», kanskje verdens morsomste røykelåt (røyk som i Rev, Grass, Tjall om du vil). Ja, han er faktisk også opphavsmannen bak Øystein Sundes klassiker «Det Ække Lett å Værra Kul» som egentlig heter «It Does not Pay to be Hip».

Shel Silverstein
«It Does Not Pay to be Hip»»
(fra Inside Folk Songs – Atlantic Rec. 1962)

Jeg startet med å skrive om «A Boy Named Sue» og jeg har lyst til å slutte sirkelen med en helt spesiell låt, ikke en han er særlig kjent for, men en låt som er svært festlig å høre for alle som kjenner til innholdet i teksten til «A Boy Named Sue». I 1973 skrev han et tilsvar til sin egen sang, sett fra farens perspektiv. Sangen heter «The Father of a Boy Named Sue», og er et glimrende eksempel på Silversteins absurde og til dels drøye humor. Shel Silverstein er fortsatt ikke særlig et kjent navn blant folk flest, men verden hadde vært et rimelig mye mer fattig sted uten hans 68 år på denne kloden. Så takk skal du faen meg ha, Shel, du er definitivt en av mine store helter!

Shel Silverstein
«The Father to a Boy Named Sue»
(fra Songs and Stories – Parachute Rec. 1978)